Skip to content

Syngende ting og tause mennesker

24/09/2017

Det er godt sett at det lå en opera gjemt i Arne Skouens skuespill Ballerina.

Ballerinas unge hovedperson Malin kan snakke med trær, hester og steiner. På Malin-språket er gode stemmer blå og sinte stemmer svarte, og i møte med de siste blir Malin frustrert og redd. Malins mor, en tidligere ballettdanser, er begynt å høre dårlig og forsøker å få grep om en fremtid der hun ikke lenger kan være der for datteren sin. Hun er overbevist om hva som er best for Malin, men et av dramaets drivende spørsmål er om hun har rett.

Vi hører Malins pust i rommet før hun blir synlig på scenen, en åpning som inviterer til å spisse ører. Både rene vokale lydeffekter og skolert klassisk sang kunne fort bli påtatt og kunstig i munnen på en rollefigur med diagnosen autisme. Fallhøyden er stor, men sopran Silje Aker Johnsen faller aldri. Hun bærer forestillingen og har jobbet fram et imponerende troverdig kroppsspråk og et nyansert spekter av sangteknikker der hun får spastiske pustelyder og vakre vokallinjer til å henge tett sammen og uttrykke både mennesket de kommer fra og sykdommen.

Synne Skouen har komponert et nedstrippet musikalsk univers, sårbart som Malin og samtidig varmt instrumentert i treblås og mørke strykere. I korte glimt titter en annen verden inn i form av musikalske sitater. For meg ble de fine bilder på hvordan teksten antyder lignende kortvarige åpninger i Malins bevissthet. I noen finstemte overganger kobler instrumentene seg på Johnsens abstrakte vokal og skaper et tredje rom der summen blir større enn delene. Men de klanglige nyansene som Silje Aker Johnsens stemme åpner opp, er færre i den instrumentale framføringen. Når tonene er relativt få, blir det desto viktigere å utforske hvordan hver eneste kan spilles med nødvendighet og nysgjerrighet.

Vokalt er Johnsens rørende Malin omgitt av sterke musikalske rolletolkninger på alle kanter. Både Håvard Stensvold (far), Dagfinn Andersen (bror), Vigdis Unsgård (tidligere barnepike) og Tone Kummervold (stuepike) veksler fleksibelt mellom varme, letthet og tyngde. Hege Høisæter har alle forutsetninger både vokalt og dramatisk for å spille ut den forstyrrede moren Edith, en skadeskutt svart svane som dramaet kanskje egentlig handler om.

I Arne Skouens tekst åpnes et finmasket nett av forskjellige forhistorier og konflikter på kryss og tvers mellom disse menneskene. Det er forståelig at ikke alle trådene kan få plass i en operaversjon. Noen av strykningene er gode og gjør situasjonene strammere, mens andre gjør konfliktene færre og dramaet litt flatere. Replikken der bror Audun avslører at han som gutt også lå under steinen som Malin kaller fru Ludovica, er tilsynelatende ofret, og med den et positivt fellesskap mellom søsknene. Når Edith stadig vender tilbake til en situasjon der ”Tornerose var våken i fire sekunder”, mener eksmannen i dramaet at Edith forstørrer et tilfeldig øyeblikk og selv er på god vei til å miste grepet. I operaens Tornerose-passasje er det mindre tydelig at de to foreldrene har grunnleggende forskjellig oppfatning av hva Malin kan forstå.

Originalteksten etablerer den kanskje uheldig tette relasjonen mellom mor og Malin ved å lukke dem inne på et hotellrom og la én og én person banke på døren. Operaen flytter hele persongalleriet ut i en symbolsk skog og lar Malins far og bror entre scenen samtidig. Det gjør situasjonen mer åpen, men det tar også lufta litt ut av klaustrofobien og gir mindre rom for at karakterene kan spille ut forskjellige relasjoner til hverandre avhengig av hvem som er til stede. For eksempel får de skiftende maktforholdene mellom Rutta og Edith mindre plass i operaen. Rutta forstod en gang Malin-språket bedre enn Malins mor, og Edith har i lang tid forsøkt å styre Rutta inn i familien før hun nå vil ha henne inn på nabogården.

Malin-språket har en fascinerende dobbelthet: Det er en reell inngang til Malins verden. Den som mestrer det, kan både kommunisere med henne og roe henne. Men som for alle språk gjelder det også for Malin-språket at i det moren eier språket alene, blir det også en begrensning som hindrer flere i å melde seg inn i Malins liv.

Bård Lie Thorbjørnsens scenografi nydelig løst. Et skrånende gulv gjør at Operaens scene 2 framstår større, åpnere og ikke så kantete som blackbokser ofte kan virke. Like over gulvet henger abstrakte trær som kan heises opp og ned. Lyset følger opp bevegelsen på en fin måte, og et gressgrønt teppe kobler inne og ute. En svart dam med hull i bunnen som opptrer i et uhyggelig eventyr moren forteller til Malin, ligger som en mulig utvei både fra det lukkede scenerommet og fra livet de to er sperret inn i. At dammen kan synge, er umåtelig befriende og blir et møtepunkt mellom stykkets mange språk og ikke-språk. Malins samtaler med døde ting kommer et par steder i operaen også tilbake som dialog mellom Malin og instrumenter – et grep som gjerne kunne ha vært utforsket enda mer.

Men overordnet har teamet bak Ballerina gjennom operaformen klart å gjøre det fine og skremmende grunntemaet i stykket enda tydeligere: Hvor lite vi egentlig vet om hvordan et annet menneske, med eller uten diagnose, erfarer oss og verden.

HILD BORCHGREVINK

Ballerina

Med Hege Høisæter (Edith), Silje M. A. Johnsen (Malin), Dagfinn Andersen (Audun), Håvard  Stensvold (Birger),  Tone Kummervold (Hanne), Vigdis Unsgård (Rutta).

Musikk Synne Skouen
Libretto Oda Radoor, basert på Arne Skouens skuespill
Musikalsk innstudering Bjarne Sakshaug
Regi Hilde Andersen
Scenografi og kostymer Bård Lie Thorbjørnsen
Lysdesign Ingrid Tønder
Produksjonsdramaturg Jonas Forssell

Ensemble fra Operaorkestret

Publisert i Dagsavisen 13.9.17

Reklamer

A voice for our time. Tekst til CD Aurora ACD5092 Jan Erik Mikalsen: Saan. Engelsk til norsk

30/06/2017

Absolutt pluralisme. Artikkel om norske komposisjoner 1917-2017 i boken Hundre års utakt.

03/06/2017

Utstilling: Musikalsk skrift

08/05/2017
I anledning Norsk Komponistforenings 100-årsjubileum har jeg fått lage en partiturutstilling på Bergen Offentlige Bibliotek. Fram til konserten på Festspillene i Bergen  der verkene skal spilles for første gang, går alle som skal til eller fra musikkavdelingen på biblioteket, gjennom to nyskrevne partiturer som møter verden 2. juni – Rolf Wallins elbasskonsert til Ida Nielsen ovenfra og Eivind Buenes «Sea Change» nedenfra. Dessuten har Pia Møller Johansen skrevet et nytt lydverk som skal framføres på biblioteket 3. juni.

Utgått? En samtale om boksamlinger i forandring

29/04/2017

Hvilke kriterier legges til grunn når biblioteker skal rydde i hyllene?

Når en ny bok møter offentligheten, blir den utsatt for mange vurderinger. Forlagsredaktører, bibliotekarer, aviser, kritikere, innkjøpsordninger og vanlige lesere diskuterer og er kanskje uenige.

Men hva skjer når et folkebibliotek skal kassere bøker? Her finnes færre rom for meningsutveksling. Er det mulig å lage kriterier for kassering? Hvordan snakker vi om ytringer i nær historie, som ikke er flunkende nye, men heller ikke kanonisert? Hvordan forholder vi oss til ting som ligger i randsonen av vår felles oppmerksomhet?

I fjor meldte Aftenposten at rundt 200 000 bøker skal ut av samlingen før Deichmanske bibliotek flytter hovedutlånet sitt i 2019. De fleste av bøkene finnes på Nasjonalbiblioteket, i andre bibliotek eller digitalt. Hva betyr medier og format for hvordan bøker blir brukt? Hvordan blir kulturarv oppdaget, lest og gjenlest når vi må søke den opp i en database?

En forsker, en bibliotekar, en litteraturkritiker og en forfatter er invitert til å diskutere hvordan og hvorfor kunnskap, bøker og boksamlinger forandrer seg over tid.

Med:
Bernhard Ellefsen, litteraturkritiker
Jannicke Røgler, bibliotekrådgiver ved Buskerud Fylkesbibliotek og blogger på trangtihylla.wordpress.com
Eivind Røssaak, førsteamanuensis i film og mediefag ved Nasjonalbibliotekets forskningsavdeling
Steffen Sørum, forlagsredaktør og forfatter.

Ordstyrer: Hild Borchgrevink, skribent og kritiker, masterstudent i kunst og offentlige rom. Del av Avgang 2017, Kunsthøgskolen i Oslo. Støttet av Fritt Ord.

Samtalen er en del av Tversover Oslo – et helhusarrangement for tekst, tegneserier, trykksaker og ting på tvers – på Deichmanske bibliotek, Grünerløkka

Agenda: Fiksjon og offentlighet

31/03/2017

Agenda: Fiksjon og offentlighet

Hvordan og hvorfor brukes fiksjon som kunstnerisk og politisk strategi i offentligheten? Kunstner Morten Traavik og jurist Cathrine Grøndahl er invitert til å diskutere bruk av fiksjon og fakta i kunst og i juridisk praksis i en tid der den offentlige samtalen kretser rundt begreper som “alternative fakta”.

Agenda 31. mars ble kuratert og arrangert av masterstudenter i Kunst og offentlige rom ved Kunsthøgskolen i Oslo, som også deltok med performance og prosjekter knyttet til temaet.

Sitater og motstemmer. Tekst til CD Variations over variations, ACD5096

10/03/2017

Til tross for at Norge har hatt symfoniorkestre like lenge som symfonien har eksistert, er katalogen over norske orkesterverk nokså oversiktlig. Kanskje bidro både samfunnsstrukturer og en rik folkemusikktradisjon til at Edvard Grieg og hans samtidige skrev miniatyrer, rapsodier og scenemusikk oftere enn de gav seg i kast med større symfonisk arkitektur.

Men repertoaret vokser. Tre av verkene på denne innspillingen er skrevet i samme år, 2014,  det fjerde i 2011. Likevel må musikken til Alfred Janson, Knut Vaage, Maja Ratkje og Jan Erik Mikalsen sies å representere ulike generasjoner og tradisjoner. De to siste komponistene står hverandre kanskje nærmest, men har samtidig gått forskjellige utdanningsløp, henholdsvis i Oslo og i Bergen. Å stille disse verkene ved siden av hverandre er dermed både berettiget og interessant som tidsbilde. Verkene har også til felles at orkesteret som spiller dem, Kringkastingsorkesteret, har bestilt eller vært med på å bestille alle.

I trompetkonserten Variasjoner over variasjoner over en norsk folketone gjør Alfred Janson ingen forsøk på å skjule en sterk og gjennomgående inspirasjon fra Edvard Griegs variasjonsverk for klaver, Ballade i g-moll (1875-76), som igjen bearbeider en norsk folketone. Melodien, «Den nordlandske bondestand», ble nedtegnet av L.M. Lindeman i Valdres og publisert i samlingen Ældre og nyere norske Fjeldmelodier i 1858, men har også røtter enda lengre tilbake til tyske salmer på 1500-tallet.

Alfred Janson er selv både komponist og improviserende musiker, så valget av variasjonsformen er nærliggende og knytter disse to praksisene sammen. Trompetkonserten er tilegnet «Edvard Grieg og min pianospillende mor, med håp om tilgivelse». Behovet for tilgivelse er antakelig knyttet til hvordan verket arbeider med stil og sjanger. Den kontemplative, melankolske grunnstemningen i Edvard Griegs ballade, som vanligvis knyttes til at den er skrevet like etter at komponisten mistet foreldrene sine, blir i Jansons hender til et varmere, mer tilbakelent og underfundig musikalsk landskap. Kanskje er Alfred Janson vokst opp med g-moll-balladen rundt seg. Trompetkonserten nærmer seg i alle fall balladen som en musikk komponisten kjenner ut og inn og kan vri og vende på med verktøy fra jazzen, tilsvarende hvordan balladen i sin tid spant videre på folketonen. Alle variasjoner er notert, og musikken er tydelig gjennomkomponert, men både klanglig og harmonisk trekkes den mot det improviserte. De øverste strykerne spiller uten vibrato, harmonikken beveger seg i blokker og melodisk lekes det med synkoper og etterslag. Konserten er skrevet til trompetisten Tine Thing Helseth.

Nyskrevet musikk havner ofte på ouvertyrens plass i orkesterprogrammer, alene mot kjernerepertoaret og med forventning om å åpne med fynd og klem. En slik kontekst kan oppleves som en begrensning, men verkene til komponistene Vaage og Ratkje bruker den kritisk og kreativt.

Vaage kommenterer det både i valg av materiale og form. Mylder har undertittelen «2011 ouvertyrefragment». Verket står dessuten ikke alene fra komponistens side. Det har et søsken, Mylder 2, en kortere versjon som ikke er med på denne platen. Begge ble skrevet til en konsert som markerte at Universitetets aula i Oslo fylte 250 år. Konserten åpnet med Mylder og ble avsluttet med Mylder 2. Ouvertyren var altså ikke bare en åpning, men også en ramme. I følge komponisten er undertittelen «2011 ouvertyrefragment» ikke et antall, men heller ikke bare et årstall. Mange av fragmentene er lange nok til å bli kalt sitater, og flere er mulige å kjenne igjen, men de er samtidig så korte at poenget åpenbart ikke er at vi skal lure for mye på hvor de kommer fra. Fragmentene er dels sakset fra historiske orkesterouvertyrer, dels fra komponistens egen produksjon. Det er nærliggende å tenke på katalogen som form. Men musikken veksler mellom raskere transportetapper og langsommere, kaleidoskopiske sveip, før den etter hvert selv spinner videre på materiale som er plukket opp. Enkelte steder åpner lappeteppet seg i pregnante passasjer, men hovedinntrykket er nettopp et mylder, eller en slags orkestertradisjon i hektisk revy, et symfonisk internett som sjelden åpner for å gå i dybden, en overflate som virker kjent, men der de korte tidsvinduene uttrykker en rastløshet.

Maja S. K. Ratkje tar på alvor at en ouvertyre skal peke inn i fremtiden – men kanskje på en annen måte enn det var forventet. Paragraf 112 ble bestilt til en nasjonal orkesterstafett som skulle markere 200-årsjubileet for Norges grunnlov i 2014. Orkestre i syv norske byer satte sammen hvert sitt program, og alle konserter åpnet med Ratkjes verk. På forhånd ble det omtalt som en fanfare. Verket fikk imidlertid tittelen Paragraf 112, som også kalles miljøparagrafen i Grunnloven. Lovteksten er sitert i partituret og forteller blant annet om borgernes rett til «en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.» Som fremtidsutsikt vet vi at det ikke nødvendigvis gir grunn til jubel. Framført på ouvertyrens plass pirker Ratkjes verk med andre ord både i hvorvidt grunnlovsjubileet bare bør være en feiring og i konvensjoner for hvordan en orkesterkonsert er bygget opp. Paragraf 112 begynner i alle fall ikke som det kunne forventes av en fanfare. Det åpner med lyden av en langsomt fallende kjetting som gir resonans i en pauke. Musikken vokser frem som en slags utstrekning og forstørrelse av denne lavmælte og spørrende, men også ustabile lyden – inspirert av en annen sitatteknikk, den elektroakustiske musikkens. Orkesterets ordinære klangpalett utvides med presise støy- og blåselyder, vibratoteknikker og tilleggsmaterialer i slagverk. Det etablerer en sårbar åpenhet, som om verket tvinger oss til å stanse opp og lytte. Etter hvert stiger intensiteten gradvis og det sårbare blir mørkere og farligere. På et tidspunkt høres en kort, tonal figur i harpe og cello som ligner det gående hovedtemaet i Edvard Griegs lyriske stykke Vektersang – i tilfelle en betimelig advarsel. Det hele slutter åpent og mer håpefullt – fremtiden er opp til oss.

Verket Songr av Jan Erik Mikalsen åpner en klangverden som er i slekt med Ratkjes, men mer orkestral og malt med bredere penselstrøk. Tittelen Songr er et norrønt ord for sang som også kan utvides til å bety musikk. I de første, skjeve klangene er det imidlertid som om musikken er tørket inn og knust. Samtidig har den et lys i seg som bærer forløpet videre. Selv om verket raskt sveller ut i symfoniske dimensjoner der slagverk og dype bassinstrumenter brukes dramatisk for hva de er verdt, mister vi aldri kontakten med den skjøre åpningen. En kvarttonestemt harpe, to fioliner stemt ned en kvarttone og en hardingfele med åpne understrenger er blant utvidelsene som presist forskyver en konvensjonell orkesterklang. Mellom stort anlagte utbrudd kikker denne skjeve stryketrioen jevnlig frem og gjentar en undrende akkordrekke. Verket pendler mellom disse to ytterkantene: store orkesterbrøl og skjøre, trestemte ekko. Begge fremhever på hver sin måte orkesteret som kollektiv. Musikken beveger seg mellom store landskap og ørsmå detaljer med en nesten filmmusikalsk smidighet, samtidig som det filigransaktige klangarbeidet i enkeltinstrumenter gir den effektive dramaturgien motstand. I midtdelen plukker tre slidefløyter opp den sjøsyke koralen. Så får orkesteret virkelig brette seg ut, før tredje del vender tilbake til et skjørt nullpunkt og lager en tydelig tredelt form. Både det flerstemte, de glidende bordunene og det at hardingfela er invitert inn, kan lede tankene til norsk tradisjonsmusikk. I så fall kunne de store eksplosjonene kanskje høres som en slags nedbremsede danserytmer. Samtidig er assosiasjonene til en i utgangspunktet solid musikk som systematisk ødelegger seg selv, vel så sterke.

På fire veldig forskjellige måter går altså verkene på denne platen i dialog både med eksisterende musikk og med en musikkhistorie som knytter dem sammen. Noen steder åpner sitater en dør til det norske, andre steder setter de ideen om en nasjonal musikk i perspektiv.