Skip to content

Pedagogisk drama

05/03/2018

I Operaens oppsetning av Lucia di Lammermoor som hadde premiere fredag, får publikum mye inn med teskje.

Det åpner med operasjefens hyggelige velkommen og introduksjon til instrumentet glassharmonika som komponist Donizetti bruker i orkesteret for å markere at Lucia blir gal. Når Lucia blir gal to-tre timer senere, står en glassharmonika på scenen som mezzosopranen later som hun spiller på, mens en musiker spiller på den på ordentlig nede i orkestergraven (i tilfelle vi var i tvil). Å bli overrasket eller nysgjerrig når den underlige, lette, sjøsyke lyden dukker opp, er ganske umulig.

Også fortellingen om Lucia legges pedagogisk fram i denne oppsetningen som er et gjestespill fra English National Opera og første post på den nye operasjefen Annilese Miskimmons program. Librettoen bygger på en populær roman fra 1819, som igjen skal være basert på en virkelig hendelse. Historien er full av klassiske fastlåste situasjoner der karakterene ødelegger for hverandre på grunn av manglende informasjon, satt i gang av en anonym intrigemaker som litt umotivert får skylda i en av de siste scenene. Enrico (Yngve Søberg) frykter Edgardo (Ivan Magri) på grunn av en familiefeide og prøver å forhindre søsteren Lucia i å gifte seg med ham. Han forfalsker Edgardos brev slik at Lucia (Henriette Bonde-Hansen) tror kjæresten er utro. Edgardo på sin side vet ingenting om dette og tror dermed, når han kommer tilbake akkurat tidsnok til å se sin forlovede gifte seg med en annen, at det er hun som svikter ham. Ingen rekker å rydde opp i dette før Lucia kjører sabelen i ektemannen hun aldri ville ha og vakler rundt i en blodig kjole mens mannen hun elsker, ektemannen hun har drept, broren som har manipulert henne og presten som bare halvhjertet hjelper henne, flyter sammen i de rablende ordene hennes.

Lite i denne oppsetningen forholder seg til avstanden mellom verkets tid og i dag. I programmet finnes heldigvis en tekst der Operaens formidlingsdramaturg Hedda Høgåsen-Hallesby hjelper oss til å forstå hva det er vi ser og hører. Hun trekker linjer til hvordan 1800-tallet brukte kvinnelig hysteri som underholdning, til filosofen Michel Foucaults diskusjon av hvordan galskap er fjernet fra offentligheten i vår egen tid og til hvordan kvinnelig hysteri kan forstås som et feministisk opprør.

Men trass i en forutsigbar utrulling av dramaet på scenen, skjer det mye fint musikalsk på samme sted. Som forrige produksjon, Bellinis Norma, er Lucia en ekvilibristisk bel canto-opera. Danske Henriette Bonde-Hansen har imidlertid en annen tilnærming til rollen – hun synger lyrisk, skimrende og skjørt, en klang som understøtter den ustabile Lucia-karakteren og står fint både til kammerpikens rundere klang (Johanne Højlund) og til de større stemmene til Magri og Søberg, som begge synger jevnt og godt. Presten i Jens Erik Aasbøs skikkelse vokser gjennom forestillingen, hans siste scener står som påler. Sangerne synger sammen, de lytter til hverandre, og det oppstår stadig musikk mellom dem.

I etasjen under, hos orkesteret, starter den nye operasjefen med et viktig statement som er langt på overtid: en kvinnelig dirigent. Dalia Stasevska har dirigert Oslo-Filharmonien og har alle forutsetninger for å levere, men den prøvende, skimrende desperasjonen som glassharmonikaen bringer inn og som sangerne er lydhøre for, plukkes sjelden opp i orkesteret. Klangene blir ofte litt grå og ikke alltid presist intonert. Men det virker som Stasevska jobber bevisst med tempo, som er spennende.

Utviklingen i David Aldens regi og Charles Edwards’ scenografi er lett forvirrende. Scenografien er lenge en rolig ramme rundt handlingen; et shabby slottsrom med glassløse vinduer og lyseffekter. Rundt omkring står det henslengt forskjellige viktorianske spisestuestoler, ikke så mange at det gir noen skulpturell eller romlig effekt, bare nok til at solistene til enhver tid bærer på eller holder seg i en.

Det er en scene på scenen, uten at jeg helt ser hvorfor Lucia skulle bli gal og Arturo bli drept i et teater i teatret. Men koret utfører en slags parallell til den når de, etter å ha beveget seg nokså tilfeldig rundt i flere av situasjonene, plutselig får en strammere koreografi, setter seg ned på alle stolene som et publikum og kommenterer tragedien med taus applaus. Når koret blir et tydeligere koreografisk kollektiv, hører vi også tydeligere hva de gjør og kan musikalsk.

Siste akt har flere slike stiliseringer, som en slags dramatisk intensivering. Edgardo synger «natten er grufull som min skjebne» mens det blåser teaterstorm inn av vinduet og lampen i taket svinger tegneserieaktig fram og tilbake. I denne overdrivelsen begynner det endelig å skje noe scenisk interessant, men så faller det overdramatisk sammen igjen når Lucia etterpå helt umotivert må stå (på en stol…) og strekke armene ut i karikert, korsfestet offerpositur.

Når virkemidlene er vanskelige å henge med på, kan man heldigvis i opera høre på musikk. I Lucia di Lammermoor var det kammermusikken sangerne i mellom som ble høydepunktet i min kveld.


Den norske Opera & Ballett
Lucia di Lammermoor (1835)

Musikk Gaetano Donizetti
Musikalsk ledelse Dalia Stasevska
Regi David Alden
Scenografi Charles Edwards
Koreografi Claire Glaskin
Med Ivan Magri (Edgardo), Yngve Søberg (Enrico), Henriette Bonde-Hansen (Lucia), Jens Erik Aasbø (Raimondo)  m.fl.

Operakoret, Operaorkestret

Publisert i Dagsavisen 5.3.2018

 

Reklamer

Utydelig Norma

22/01/2018

Et sterkt drama som bruker tid på å komme i gang.

 Norma (1831) er Nasjonaloperaens eneste nyproduksjon denne sesongen. Stykket har angivelig ikke vært spilt scenisk i Oslo siden 1851, da Henrik Ibsen skrev en begeistret anmeldelse av det i tidsskriftet Manden. Men operaen handler om sterke kvinner, og det er hevdet at Norma kan ha inspirert Ibsens kvinneskikkelser.

Også på italiensk betyr navnet norm og rettesnor. Vi er på Cæsars tid, og Norma er yppersteprest og folkevalgt for gallerne. Hun står i spenn mellom mennesker og guder, følelser og forpliktelser, mellom hensynet til seg selv og til folket hun leder, mellom krigen hun burde ført mot romerne og hensynet til de to barna hun i hemmelighet har med romeren og erkefienden Pollione.

I programmet trekker regissør Sigrid Strøm Reibo fram operaens sterke libretto. Den er sterk – intrigen har uventede omdreininger og løfter blant annet fram et tett fellesskap mellom to oppegående kvinner, Norma og Adalgisa, som finner sammen mot en mann uten ryggrad som de begge egentlig elsker.

Operasjef Annilese Miskimmon ønsket velkommen og presenterte kveldens kunstnere med en lang liste av superlativer. Når «de beste i sin generasjon» blir gjentatt nok ganger, mister det på et tidspunkt mening. Gitt ressursene Operaen forvalter, skulle dette nivået bare mangle – samtidig som en slik vektlegging av det virtuose begrenser rommet for å oppdage og diskutere kunstneriske valg og nyanser. Heldigvis fortalte operasjefen også at regissør Reibo får sin internasjonale debut i operaverden når Norma reiser til Oper Frankfurt i juni. Samarbeidet er landet av tidligere operasjef Per Boye Hansen, som også pekte ut Reibo til hennes første operaregi, den nyskrevne Peer Gynt i Bjørvika i 2014.

Denne versjonen av Norma bruker tid på å komme i gang. Det skyldes først og fremst noe ingen kan påvirke – Bellinis musikk, som er tynn. I bel canto-stilen som denne operaen tilhører, er eviglange solistlinjer viktigere enn tettvevd orkestersats. For et kor er det ekstra krevende å holde energien oppe i slike omgivelser. Operakorets inntreden i første akt knytter fint scene og sal sammen, og orkesteret tar gjennomgående veldig godt vare på det de har å jobbe med. Men det går trått – jeg tar meg i å tenke at projeksjonen på scenografien av en snegl som kryper langsomt ut av huset sitt, er en liten oppfordring til oss om å holde ut.

Bellinis linjer trenger høydramatiske konfrontasjoner for å forløse musikken. Når dramaet omsider kommer i gang, blir alt plutselig mer levende. Sigrid Strøm Reibo er kjent for god personregi. Særlig Adalgisa og Pollione (Dshamilja Kaiser og Arnold Rutkowski) kommer over kanten som sammensatte personligheter, og begge synger med imponerende sammenheng og kjerne i hele det vokale registeret. Også Operaens egen Tone Kummervold gjør en musikalsk solid rolle som barnepiken Clothilde.

Norma-figuren blir mer flytende, og det er vanskeligere å få grep om hvilke indre kamper hun kjemper. I sin første store scene er hun plassert langt bak på scenen. Stemmen blir dermed svakere, og figuren mister dramatisk styrke. Bassenz synger nydelig i mellomregister og med tilbakeholdt dynamikk, som i scenen der hun vurderer å ta livet av de to sovende barna. Men når det beveger seg ut i ytterregister og er behov for mer punch, blir det mindre fokusert. Hun sang seg sterkere utover i forestillingen, men det forble en dramaturgisk utfordring at Normas musikalske, sceniske og dramatiske autoritet ikke trakk i samme retning.

Det viktigste elementet i tyske Katrin Nottrodts scenografi er en abstrakt stålskulptur plassert midt på dreiescenen, som stadig er i bevegelse så publikum får se den fra alle sider. Samtidig har skulpturen også en forside og en bakside, og mens folket og kollektivet møtes på forsiden, skjer individuelle oppgjør ofte på baksiden. Et innenfor og utenfor er også til stede i en sluttet, neongul sirkel på gulvet som aktørene noen ganger skritter ut av når det er transformasjon på gang. Selv om dette gir mening, låser sirkelen scenerommet og gjør det unødvendig trangt, og Esther Bialas’ detaljerte krigerkostymer bidrar til en litt overfylt følelse.

På treplatene som utgjør utsiden av konstruksjonen blir det gjennom hele operaen projisert videoopptak fra orkestergraven og av musikkinstrumenter. Det er nok tenkt å visualisere musikkens rolle i en opera der komponisten ofte kaster solistene ut i dialog med enkeltinstrumenter i orkesteret. Men bildene faller ofte over i det overtydelige og melodramatiske. Det er også vanskelig å se noen konsekvens i tilnærmingen til

orkesteret som kollektiv og fenomen  – her er alt fra dirigentens armbevegelser i langsom kino til en enorm tverrfløyte i vertikal stilling som henger i løse luften uten noen som spiller på den. Helt mot slutten av videoen knuses fioliner. Å knuse instrumenter er litt som å brenne bøker, et veldig sterkt signal som må være grundig motivert for å unngå å bli en effekt. Her oppleves det ikke dramatisk nødvendig.

Men styrken i selve dramaet, samt flere lysende solistprestasjoner, gjør Nasjonaloperaens Norma til en forestilling det absolutt er verdt å få med seg.

To dager før premieren på Norma arrangerte Operaen og Universitetet i Oslo et halvdagsseminar der norske og internasjonale forskere diskuterte stykket og oppsetningen for et fullsatt formidlingssenter i Operaen. Som samarbeid mellom institusjon og universitet er dette spennende nybrottsarbeid. Rekken av teoretikere kunne kanskje hatt godt av en dramaturg, regissør eller utøver. Men det var fint å høre europeisk kulturarv bli forvaltet i praksis, i et land der faglighet for tiden er under konstant press fra politikere som reduserer fagfellevurdering til identitetspolitikk og roper på mer inntjeningspotensiale og brunost.


Den Norske Opera og Ballett
Norma
Musikk: V. Bellini, libretto: F. Romani
Musikalsk ledelse: Antonino Fogliani
Regi: Sigrid Strøm Reibo
Scenografi: Katrin Nottrodt
Kostymer: Esther Bialas
Levende bilder: Claudia Lehmann og Konrad Hempel, IXA

Med Dshamilja Kaiser (Adalgisa), Hrachuhi Bassenz (Norma), Arnold Rutkowski (Pollione), Tone Kummervold  (Clothilde), Thor Inge Falch (Flavio), Simon Lim (Oroveso)

Publisert i Dagsavisen 22.1.2018

 

Syngende ting og tause mennesker

24/09/2017

Det er godt sett at det lå en opera gjemt i Arne Skouens skuespill Ballerina.

Ballerinas unge hovedperson Malin kan snakke med trær, hester og steiner. På Malin-språket er gode stemmer blå og sinte stemmer svarte, og i møte med de siste blir Malin frustrert og redd. Malins mor, en tidligere ballettdanser, er begynt å høre dårlig og forsøker å få grep om en fremtid der hun ikke lenger kan være der for datteren sin. Hun er overbevist om hva som er best for Malin, men et av dramaets drivende spørsmål er om hun har rett.

Vi hører Malins pust i rommet før hun blir synlig på scenen, en åpning som inviterer til å spisse ører. Både rene vokale lydeffekter og skolert klassisk sang kunne fort bli påtatt og kunstig i munnen på en rollefigur med diagnosen autisme. Fallhøyden er stor, men sopran Silje Aker Johnsen faller aldri. Hun bærer forestillingen og har jobbet fram et imponerende troverdig kroppsspråk og et nyansert spekter av sangteknikker der hun får spastiske pustelyder og vakre vokallinjer til å henge tett sammen og uttrykke både mennesket de kommer fra og sykdommen.

Synne Skouen har komponert et nedstrippet musikalsk univers, sårbart som Malin og samtidig varmt instrumentert i treblås og mørke strykere. I korte glimt titter en annen verden inn i form av musikalske sitater. For meg ble de fine bilder på hvordan teksten antyder lignende kortvarige åpninger i Malins bevissthet. I noen finstemte overganger kobler instrumentene seg på Johnsens abstrakte vokal og skaper et tredje rom der summen blir større enn delene. Men de klanglige nyansene som Silje Aker Johnsens stemme åpner opp, er færre i den instrumentale framføringen. Når tonene er relativt få, blir det desto viktigere å utforske hvordan hver eneste kan spilles med nødvendighet og nysgjerrighet.

Vokalt er Johnsens rørende Malin omgitt av sterke musikalske rolletolkninger på alle kanter. Både Håvard Stensvold (far), Dagfinn Andersen (bror), Vigdis Unsgård (tidligere barnepike) og Tone Kummervold (stuepike) veksler fleksibelt mellom varme, letthet og tyngde. Hege Høisæter har alle forutsetninger både vokalt og dramatisk for å spille ut den forstyrrede moren Edith, en skadeskutt svart svane som dramaet kanskje egentlig handler om.

I Arne Skouens tekst åpnes et finmasket nett av forskjellige forhistorier og konflikter på kryss og tvers mellom disse menneskene. Det er forståelig at ikke alle trådene kan få plass i en operaversjon. Noen av strykningene er gode og gjør situasjonene strammere, mens andre gjør konfliktene færre og dramaet litt flatere. Replikken der bror Audun avslører at han som gutt også lå under steinen som Malin kaller fru Ludovica, er tilsynelatende ofret, og med den et positivt fellesskap mellom søsknene. Når Edith stadig vender tilbake til en situasjon der ”Tornerose var våken i fire sekunder”, mener eksmannen i dramaet at Edith forstørrer et tilfeldig øyeblikk og selv er på god vei til å miste grepet. I operaens Tornerose-passasje er det mindre tydelig at de to foreldrene har grunnleggende forskjellig oppfatning av hva Malin kan forstå.

Originalteksten etablerer den kanskje uheldig tette relasjonen mellom mor og Malin ved å lukke dem inne på et hotellrom og la én og én person banke på døren. Operaen flytter hele persongalleriet ut i en symbolsk skog og lar Malins far og bror entre scenen samtidig. Det gjør situasjonen mer åpen, men det tar også lufta litt ut av klaustrofobien og gir mindre rom for at karakterene kan spille ut forskjellige relasjoner til hverandre avhengig av hvem som er til stede. For eksempel får de skiftende maktforholdene mellom Rutta og Edith mindre plass i operaen. Rutta forstod en gang Malin-språket bedre enn Malins mor, og Edith har i lang tid forsøkt å styre Rutta inn i familien før hun nå vil ha henne inn på nabogården.

Malin-språket har en fascinerende dobbelthet: Det er en reell inngang til Malins verden. Den som mestrer det, kan både kommunisere med henne og roe henne. Men som for alle språk gjelder det også for Malin-språket at i det moren eier språket alene, blir det også en begrensning som hindrer flere i å melde seg inn i Malins liv.

Bård Lie Thorbjørnsens scenografi nydelig løst. Et skrånende gulv gjør at Operaens scene 2 framstår større, åpnere og ikke så kantete som blackbokser ofte kan virke. Like over gulvet henger abstrakte trær som kan heises opp og ned. Lyset følger opp bevegelsen på en fin måte, og et gressgrønt teppe kobler inne og ute. En svart dam med hull i bunnen som opptrer i et uhyggelig eventyr moren forteller til Malin, ligger som en mulig utvei både fra det lukkede scenerommet og fra livet de to er sperret inn i. At dammen kan synge, er umåtelig befriende og blir et møtepunkt mellom stykkets mange språk og ikke-språk. Malins samtaler med døde ting kommer et par steder i operaen også tilbake som dialog mellom Malin og instrumenter – et grep som gjerne kunne ha vært utforsket enda mer.

Men overordnet har teamet bak Ballerina gjennom operaformen klart å gjøre det fine og skremmende grunntemaet i stykket enda tydeligere: Hvor lite vi egentlig vet om hvordan et annet menneske, med eller uten diagnose, erfarer oss og verden.

HILD BORCHGREVINK

Ballerina

Med Hege Høisæter (Edith), Silje M. A. Johnsen (Malin), Dagfinn Andersen (Audun), Håvard  Stensvold (Birger),  Tone Kummervold (Hanne), Vigdis Unsgård (Rutta).

Musikk Synne Skouen
Libretto Oda Radoor, basert på Arne Skouens skuespill
Musikalsk innstudering Bjarne Sakshaug
Regi Hilde Andersen
Scenografi og kostymer Bård Lie Thorbjørnsen
Lysdesign Ingrid Tønder
Produksjonsdramaturg Jonas Forssell

Ensemble fra Operaorkestret

Publisert i Dagsavisen 13.9.17

A voice for our time. Tekst til CD Aurora ACD5092 Jan Erik Mikalsen: Saan. Engelsk til norsk

30/06/2017

Absolutt pluralisme. Artikkel om norske komposisjoner 1917-2017 i boken Hundre års utakt.

03/06/2017

Utstilling: Musikalsk skrift

08/05/2017
I anledning Norsk Komponistforenings 100-årsjubileum har jeg fått lage en partiturutstilling på Bergen Offentlige Bibliotek. Fram til konserten på Festspillene i Bergen  der verkene skal spilles for første gang, går alle som skal til eller fra musikkavdelingen på biblioteket, gjennom to nyskrevne partiturer som møter verden 2. juni – Rolf Wallins elbasskonsert til Ida Nielsen ovenfra og Eivind Buenes «Sea Change» nedenfra. Dessuten har Pia Møller Johansen skrevet et nytt lydverk som skal framføres på biblioteket 3. juni.

Utgått? En samtale om boksamlinger i forandring

29/04/2017

Hvilke kriterier legges til grunn når biblioteker skal rydde i hyllene?

Når en ny bok møter offentligheten, blir den utsatt for mange vurderinger. Forlagsredaktører, bibliotekarer, aviser, kritikere, innkjøpsordninger og vanlige lesere diskuterer og er kanskje uenige.

Men hva skjer når et folkebibliotek skal kassere bøker? Her finnes færre rom for meningsutveksling. Er det mulig å lage kriterier for kassering? Hvordan snakker vi om ytringer i nær historie, som ikke er flunkende nye, men heller ikke kanonisert? Hvordan forholder vi oss til ting som ligger i randsonen av vår felles oppmerksomhet?

I fjor meldte Aftenposten at rundt 200 000 bøker skal ut av samlingen før Deichmanske bibliotek flytter hovedutlånet sitt i 2019. De fleste av bøkene finnes på Nasjonalbiblioteket, i andre bibliotek eller digitalt. Hva betyr medier og format for hvordan bøker blir brukt? Hvordan blir kulturarv oppdaget, lest og gjenlest når vi må søke den opp i en database?

En forsker, en bibliotekar, en litteraturkritiker og en forfatter er invitert til å diskutere hvordan og hvorfor kunnskap, bøker og boksamlinger forandrer seg over tid.

Med:
Bernhard Ellefsen, litteraturkritiker
Jannicke Røgler, bibliotekrådgiver ved Buskerud Fylkesbibliotek og blogger på trangtihylla.wordpress.com
Eivind Røssaak, førsteamanuensis i film og mediefag ved Nasjonalbibliotekets forskningsavdeling
Steffen Sørum, forlagsredaktør og forfatter.

Ordstyrer: Hild Borchgrevink, skribent og kritiker, masterstudent i kunst og offentlige rom. Del av Avgang 2017, Kunsthøgskolen i Oslo. Støttet av Fritt Ord.

Samtalen er en del av Tversover Oslo – et helhusarrangement for tekst, tegneserier, trykksaker og ting på tvers – på Deichmanske bibliotek, Grünerløkka