Tilfeldig meny med gnistrende solist. Om Janine Jansen og OFO, Dagsavisen

Oslo-Filharmonien
Janine Jansen, fiolin
Herbert Blomstedt, dirigent
Prokofiev: Konsert for fiolin og orkester nr. 2 (1931)
Berlioz: Symphonie Fantastique (1830)

 

Janine Jansen er det motsatte av showoff. Der mange solister ser på rommet foran orkesteret som et utstillingsvindu, insisterer hun på å veve orkester, dirigent og sal sammen. Fiolinen hennes kommuniserer i alle retninger: snart med konsertmester, snart med bratsjene, med dirigenten, med oss. Gitt denne veven virker det helt naturlig at Jansens slanke tone noen ganger forsvinner inn i orkesterklangen, for hun slipper aldri, aldri tråden.

Orkesteret virker ikke like inspirert. Dirigent Herbert Blomstedts lette tegninger i luften gir dem ansvar, men få plukker opp hansken. Kanskje har Prokofiev også noe av skylden. Ideene i musikken spriker, og det meste av moroa ligger utvilsomt i solostemmen. Programmet snakker om en grotesk humor i musikken som er vanskelig å lokalisere også hos solisten. Jansens ærlige spill hadde fortjent mer respons fra orkesteret rundt henne. Hun får den av publikum, som klapper fram Tsjaikovskijs søtladne Melodie som ekstranummer.

Etter pause våkner kollektivet nemlig til liv. Blomstedt blir også plutselig mer plastisk og dirigerer dessuten Symphonie Fantastique utenat. Denne musikken ble angivelig til fordi komponist Hector Berlioz fikk hangup på en bra dame. Kanskje er den laget i opiumrus. I tillegg til den fargesprakende instrumentbruken er verket kjent for at Berlioz skrev et manus til det. Som en slags filmmusikk uten film, forteller det en historie. Komponisten forestiller seg damen, representert av et musikalsk tema, i en drøm, på et slottsball og ute i naturen. Etter hvert floker det seg til for den drømmende, som drømmer at han blir henrettet. Dirigent Blomstedt åpner med en uvanlig letthet som får fargene i orkesteret tydelig fram, samtidig som noe farligere slipper til når skafottet nærmer seg.

Både i drømmer og symfonier kan henrettelser selvsagt overleves. Verket slutter i en rasende heksedans der to tubaer siterer den katolske kirkens dødsmesse. I Frankrike i 1830 provoserte det så voldsomt at konserthuset kastet ut orkesteret og avlyste den første framføringen av symfonien.

Verden har forandret seg siden da. Samtidig er det mye i Symphonie Fantastique som knytter den til vår tid, enten man tenker drømmerus, filmmanus eller religiøse provokasjoner. Jansen er Oslo-Filharmoniens solistprofil denne sesongen og er en gave å høre, uansett hva hun spiller. Men man kan bli nysgjerrig på hvorfor, musikalsk eller historisk, noen har tenkt at det er relevant å høre akkurat disse to verkene på samme scene.

 

HILD BORCHGREVINK

Publisert i Dagsavisen mandag 3.3.14