Skip to content

Sitater og motstemmer. Tekst til CD Variations over variations, ACD5096

10/03/2017

Til tross for at Norge har hatt symfoniorkestre like lenge som symfonien har eksistert, er katalogen over norske orkesterverk nokså oversiktlig. Kanskje bidro både samfunnsstrukturer og en rik folkemusikktradisjon til at Edvard Grieg og hans samtidige skrev miniatyrer, rapsodier og scenemusikk oftere enn de gav seg i kast med større symfonisk arkitektur.

Men repertoaret vokser. Tre av verkene på denne innspillingen er skrevet i samme år, 2014,  det fjerde i 2011. Likevel må musikken til Alfred Janson, Knut Vaage, Maja Ratkje og Jan Erik Mikalsen sies å representere ulike generasjoner og tradisjoner. De to siste komponistene står hverandre kanskje nærmest, men har samtidig gått forskjellige utdanningsløp, henholdsvis i Oslo og i Bergen. Å stille disse verkene ved siden av hverandre er dermed både berettiget og interessant som tidsbilde. Verkene har også til felles at orkesteret som spiller dem, Kringkastingsorkesteret, har bestilt eller vært med på å bestille alle.

I trompetkonserten Variasjoner over variasjoner over en norsk folketone gjør Alfred Janson ingen forsøk på å skjule en sterk og gjennomgående inspirasjon fra Edvard Griegs variasjonsverk for klaver, Ballade i g-moll (1875-76), som igjen bearbeider en norsk folketone. Melodien, «Den nordlandske bondestand», ble nedtegnet av L.M. Lindeman i Valdres og publisert i samlingen Ældre og nyere norske Fjeldmelodier i 1858, men har også røtter enda lengre tilbake til tyske salmer på 1500-tallet.

Alfred Janson er selv både komponist og improviserende musiker, så valget av variasjonsformen er nærliggende og knytter disse to praksisene sammen. Trompetkonserten er tilegnet «Edvard Grieg og min pianospillende mor, med håp om tilgivelse». Behovet for tilgivelse er antakelig knyttet til hvordan verket arbeider med stil og sjanger. Den kontemplative, melankolske grunnstemningen i Edvard Griegs ballade, som vanligvis knyttes til at den er skrevet like etter at komponisten mistet foreldrene sine, blir i Jansons hender til et varmere, mer tilbakelent og underfundig musikalsk landskap. Kanskje er Alfred Janson vokst opp med g-moll-balladen rundt seg. Trompetkonserten nærmer seg i alle fall balladen som en musikk komponisten kjenner ut og inn og kan vri og vende på med verktøy fra jazzen, tilsvarende hvordan balladen i sin tid spant videre på folketonen. Alle variasjoner er notert, og musikken er tydelig gjennomkomponert, men både klanglig og harmonisk trekkes den mot det improviserte. De øverste strykerne spiller uten vibrato, harmonikken beveger seg i blokker og melodisk lekes det med synkoper og etterslag. Konserten er skrevet til trompetisten Tine Thing Helseth.

Nyskrevet musikk havner ofte på ouvertyrens plass i orkesterprogrammer, alene mot kjernerepertoaret og med forventning om å åpne med fynd og klem. En slik kontekst kan oppleves som en begrensning, men verkene til komponistene Vaage og Ratkje bruker den kritisk og kreativt.

Vaage kommenterer det både i valg av materiale og form. Mylder har undertittelen «2011 ouvertyrefragment». Verket står dessuten ikke alene fra komponistens side. Det har et søsken, Mylder 2, en kortere versjon som ikke er med på denne platen. Begge ble skrevet til en konsert som markerte at Universitetets aula i Oslo fylte 250 år. Konserten åpnet med Mylder og ble avsluttet med Mylder 2. Ouvertyren var altså ikke bare en åpning, men også en ramme. I følge komponisten er undertittelen «2011 ouvertyrefragment» ikke et antall, men heller ikke bare et årstall. Mange av fragmentene er lange nok til å bli kalt sitater, og flere er mulige å kjenne igjen, men de er samtidig så korte at poenget åpenbart ikke er at vi skal lure for mye på hvor de kommer fra. Fragmentene er dels sakset fra historiske orkesterouvertyrer, dels fra komponistens egen produksjon. Det er nærliggende å tenke på katalogen som form. Men musikken veksler mellom raskere transportetapper og langsommere, kaleidoskopiske sveip, før den etter hvert selv spinner videre på materiale som er plukket opp. Enkelte steder åpner lappeteppet seg i pregnante passasjer, men hovedinntrykket er nettopp et mylder, eller en slags orkestertradisjon i hektisk revy, et symfonisk internett som sjelden åpner for å gå i dybden, en overflate som virker kjent, men der de korte tidsvinduene uttrykker en rastløshet.

Maja S. K. Ratkje tar på alvor at en ouvertyre skal peke inn i fremtiden – men kanskje på en annen måte enn det var forventet. Paragraf 112 ble bestilt til en nasjonal orkesterstafett som skulle markere 200-årsjubileet for Norges grunnlov i 2014. Orkestre i syv norske byer satte sammen hvert sitt program, og alle konserter åpnet med Ratkjes verk. På forhånd ble det omtalt som en fanfare. Verket fikk imidlertid tittelen Paragraf 112, som også kalles miljøparagrafen i Grunnloven. Lovteksten er sitert i partituret og forteller blant annet om borgernes rett til «en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.» Som fremtidsutsikt vet vi at det ikke nødvendigvis gir grunn til jubel. Framført på ouvertyrens plass pirker Ratkjes verk med andre ord både i hvorvidt grunnlovsjubileet bare bør være en feiring og i konvensjoner for hvordan en orkesterkonsert er bygget opp. Paragraf 112 begynner i alle fall ikke som det kunne forventes av en fanfare. Det åpner med lyden av en langsomt fallende kjetting som gir resonans i en pauke. Musikken vokser frem som en slags utstrekning og forstørrelse av denne lavmælte og spørrende, men også ustabile lyden – inspirert av en annen sitatteknikk, den elektroakustiske musikkens. Orkesterets ordinære klangpalett utvides med presise støy- og blåselyder, vibratoteknikker og tilleggsmaterialer i slagverk. Det etablerer en sårbar åpenhet, som om verket tvinger oss til å stanse opp og lytte. Etter hvert stiger intensiteten gradvis og det sårbare blir mørkere og farligere. På et tidspunkt høres en kort, tonal figur i harpe og cello som ligner det gående hovedtemaet i Edvard Griegs lyriske stykke Vektersang – i tilfelle en betimelig advarsel. Det hele slutter åpent og mer håpefullt – fremtiden er opp til oss.

Verket Songr av Jan Erik Mikalsen åpner en klangverden som er i slekt med Ratkjes, men mer orkestral og malt med bredere penselstrøk. Tittelen Songr er et norrønt ord for sang som også kan utvides til å bety musikk. I de første, skjeve klangene er det imidlertid som om musikken er tørket inn og knust. Samtidig har den et lys i seg som bærer forløpet videre. Selv om verket raskt sveller ut i symfoniske dimensjoner der slagverk og dype bassinstrumenter brukes dramatisk for hva de er verdt, mister vi aldri kontakten med den skjøre åpningen. En kvarttonestemt harpe, to fioliner stemt ned en kvarttone og en hardingfele med åpne understrenger er blant utvidelsene som presist forskyver en konvensjonell orkesterklang. Mellom stort anlagte utbrudd kikker denne skjeve stryketrioen jevnlig frem og gjentar en undrende akkordrekke. Verket pendler mellom disse to ytterkantene: store orkesterbrøl og skjøre, trestemte ekko. Begge fremhever på hver sin måte orkesteret som kollektiv. Musikken beveger seg mellom store landskap og ørsmå detaljer med en nesten filmmusikalsk smidighet, samtidig som det filigransaktige klangarbeidet i enkeltinstrumenter gir den effektive dramaturgien motstand. I midtdelen plukker tre slidefløyter opp den sjøsyke koralen. Så får orkesteret virkelig brette seg ut, før tredje del vender tilbake til et skjørt nullpunkt og lager en tydelig tredelt form. Både det flerstemte, de glidende bordunene og det at hardingfela er invitert inn, kan lede tankene til norsk tradisjonsmusikk. I så fall kunne de store eksplosjonene kanskje høres som en slags nedbremsede danserytmer. Samtidig er assosiasjonene til en i utgangspunktet solid musikk som systematisk ødelegger seg selv, vel så sterke.

På fire veldig forskjellige måter går altså verkene på denne platen i dialog både med eksisterende musikk og med en musikkhistorie som knytter dem sammen. Noen steder åpner sitater en dør til det norske, andre steder setter de ideen om en nasjonal musikk i perspektiv.

Reklamer
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: