Gå til innhold

Musikalsk sterk og litt friksjonsløs opera. Om Il tabarro/Gianni Schicci, DNO&B, Dagsavisen

12/10/2018

I denne oppsetningen får musikken stå i sentrum. Det lover godt.

I de tre korte operaene som utgjør Il trittico, er musikken det som vever ting sammen. Den kan krype under huden på deg litt uten at du merker det eller plutselig gli vekk for å følge en vending på scenen. I det trykte programmet sammenlignes den med filmmusikk. Det er ikke noen dum parallell, for Giacomo Puccinis operatrilogi hadde premiere på operaen i New York i 1918, mens kommersiell kinofilm var i ferd med å etablere seg.

For at en slik opplevelse av musikalsk sømløshet skal fungere på en operascene, må det imidlertid være kvalitet i alle ledd, fra orkester via solister til det unge paret som går kveldstur på bakscenen i første enakter, tragedien Il tabarro (Kappen). Og det musikalske fungerer befriende godt i denne oppsetningen, som såvidt jeg vet er Operaens første hele egenproduksjon siden Annilese Miskimmon overtok sjefsstolen. Orkesteret og en lydhør dirigent Jac van Steen får tydelig fram distansen mellom de inderlige melodilinjene som er skrevet for å forføre, og de mer skjeve klangene og tonalitetene som for eksempel opptrer når noen på scenen lyver og for alvor gjør musikken til teatermusikk.

I de største mannlige rollene er det valgt karaktersterke og stødige solister som er avgjørende for flyten i oppsetningen. Ivan Inverardi bygger en menneskelig og sammensatt Michele i tragedien. Jeg tror på fortvilelsen som gjør ham til morder, og han blir mer enn en vanlig, sjalu operaektemann. Henrik Engelsviken får også tvilen hos hans konkurrent godt fram ved å aldri overspille. Elisabeth Strid synger en Giorgetta med livserfaring som supplerer dem godt, men hvor det er potensiale til enda større tvetydighet i hvor rollefiguren, som mister et barn i første scene, har hjertet sitt.

I Gianni Schicchi er det Renato Gerolami i tittelrollen som løfter spillet fra jevnt god kollektiv komedie. I enakteren kobles et arveoppgjør drevet av grådighet og misunnelse eksplisitt til Dante og hans guddommelige komedie. Rollelisten er overbefolket av slekt og venner som mener seg berettiget til en skjerv, og mengden roller gjør det krevende både for utøvere og regi å få hver av dem til å virkelig feste seg i rommet. Men flere utmerker seg musikalsk, som Vigdis Unsgård (Lauretta) i samspill med Gerolami og Petri Lindroos som Simone.

Isabella Bywater står bak både regi, scenografi og kostymedesign. Hun begynte som scenograf, og det merkes i tilliten til å kommunisere visuelt. I begge åpningsscener peker fysiske ting og figurer mot kjernepunkter i dramaet som teksten farer fort forbi: først en barnekiste, så den skrøpelige Buoso i rullestol hvis død og testamente er utgangspunktet for komedien.

Tragediens scenografi er enkel og ren på grensen til kjedelig, men får den stilleliggende elvebåten tydelig fram som klaustrofobisk ramme. Det er fint hvordan å gå ned i båten blir en alternativ vei ut av scenen, og renheten gir også plass til drama og musikk. I komedien er det naturlig nok mer rom for overskudd og humoristiske detaljer, og de lange, spisse, røde tøflene til Buoso blir et fint ledemotiv i kampen om makten over eiendelene hans. Men romlig lukker begge løsninger bakveggen tett og lager dermed en litt stiv ramme rundt aktørene.

Fra komponistens hånd er Il trittico tre enaktere som utforsker det tragiske, det lyriske og det komiske, i tre tidsepoker og på tre ulike steder. Av en eller annen grunn presenteres tragedien og komedien nå, mens det lyriske og den siste enakteren, Suor Angelica, står på programmet over nyttår. Det er et litt overraskende valg å klippe opp en så insisterende tredelt form i to pluss én. Hvis ideen er å trekke til seg et publikum som er vant til kortere formater, ville det nesten vært mer logisk å sette opp de tre enkeltvis og knytte dem sammen i markedsføringen, selv om det selvfølgelig ville gi praktiske utfordringer.

Som nyproduksjon er Il tabarro/Gianni Schicchi musikalsk sterk og scenisk effektiv opera, men også litt friksjonsløs. Med gode utøvere på laget kunne den vært satt opp på nesten et hvilket som helst moderne operahus, og den skriver seg dermed inn en mesterverksestetikk der oppsetningen selv unngår spørsmålet om hvorfor vi skal løfte teppet for enda en versjon av av denne trilogien her, i Oslo, i dag.  Men det musikalske er ivaretatt på en måte som lover godt.

HILD BORCHGREVINK

Den norske opera & ballett
Il tabarro / Gianni Schicchi

Giacomo Puccini, musikk

Jac van Steen, musikalsk ledelse
Isabella Bywater, regi, scenografi og kostyme
Operakoret, Operaorkesteret, Operaens barnekor

Il tabarro: Med Ivan Inverardi, Elisabet Strid, Henrik Engelsviken m.fl.

Gianni Schicchi: Med Renato Gerolami, Vigdis Unsgård, Ingebjørg Kosmo, Petri Lindroos, Tone Kummervold m.fl.

Publisert i Dagsavisen 12.10.18

Reklamer
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: