Gå til innhold

Med ubåt til 1700-tallet

21/01/2019

«Billy Budd» er blitt både vakker og viktig. Men hva var egentlig greia med ubåter og 1700-tallet?

Før dørene åpner er det ubåt i alle kanaler i operasjef Annilese Miskimmons første regi i Bjørvika, operaen «Billy Budd» av Benjamin Britten fra 1951. Utenfor operahuset er tårnet til Norges første ubåt parkert. En projeksjon som ligner en sonar surrer på utsiden av scenetårnet, og i premieresamtalen ble det psykologiske presset og ansvaret i å seile i ukevis langs den russiske grensen i Barentshavet under den kalde krigen, fint formidlet av en pensjonert norsk ubåtkaptein.

Inne på scenen har dyktige folk i husets verksteder jobbet fram en detaljert ubåtinnside som fascinerer både visuelt og mekanisk. Ubåten som grep hviler på at opplevelsen av å være innestengt er det som driver «Billy Budd» framover. Men så fort selve operaen begynner å folde seg ut, blir ubåten mindre viktig. Den er allestedsnærværende på scenen, men har lite betydning for hva som skjer inni den.

Selve handlingen bygger på et manus Moby Dick-forfatter Herman Melville etterlot seg, der et britisk skip er i krig med franskmennene i etterkant av revolusjonen i 1789. Billy Budd, en ung, karismatisk matros, mønstrer på og blir gjenstand for beundring og begjær fra mannskapet, men også misunt og feilaktig mistenkt for å planlegge mytteri.

Krigsskip har tradisjonelt vært en arena forbeholdt menn, og «Billy Budd» har utelukkende menn på rollelisten. I dette klinger også annen verdenskrig og komponist Brittens eget liv med.  Noen år etter premieren på Billy Budd ble Britten selv innkalt til avhør hos politiet i London om sitt samliv med sangeren Peter Pears, et samliv som etter britisk lov var forbudt til helt slutten av 1960-tallet. Og da han mot slutten av krigen spilte for overlevende i en konsentrasjonsleir, skal Britten ha sagt at alt han senere skrev, sprang ut av denne opplevelsen.

Avgrensningen til mannsstemmer ble for meg like mye en åpning som skjerpet oppmerksomheten om nyanser og særpreg i hver enkelt sangers stemme. Brittens musikk ligger godt for koret, og selv om rollelisten er veldig lang, sitter flere mindre roller som Martin Hatlo som Donald, Marius Roth Christensen som Squeak og Petter Moen som novise i hukommelsen.

Orkesteret framstod derimot mindre tydelig på fredagens premiere. De spilte sterkt, noen ganger tilsynelatende alt remmer og tøy kunne holde. Det utfordret balansen mot noen av sangerne, men skapte større utfordringer i selve orkesterklangen. Det klare og retoriske som preger Brittens musikk kan være vanskelig å levendegjøre. Her druknet det i en energisk, litt kaotisk inderlighet. Den var ikke uten sjarm, men stod litt i veien for at motsetningen mellom det innestengte og det frigjørende også kunne uttrykkes i musikken. Brittens musikk tåler en rytmisk og harmonisk mer presis arkitektur som det ekspressive og de lengre, lyriske linjene kan kjempe mot eller drømme seg ut av.

De tre vokale hovedrollene hadde denne vekslingen mer i blodet. Jacques Imbrailos som Billy Budd og Peter Hoare som kaptein Edward Fairfax Vere beveget seg sømløst mellom fortvilet falsett og frustrert full stemme, og førstnevnte gjorde en sammensatt karakter ut av den litt endimensjonale Billy. Den klanglige kontrasten mellom den godhjertede, men tvilende og litt feige kaptein Vere og den mørke, slu og likevel desperate intrigemakeren Claggart (John Relyea) var også slående og handler både om gode rolletolkninger fra begge og en bevisst musikalsk casting.

Miskimmon flytter historien om Billy Budd til annen verdenskrig og en ny konflikt mellom briter og franskmenn. I tillegg til å rettferdiggjøre ubåter og være samtidig med musikken, fungerer parallellen psykologisk godt. I 1940 valgte britenes statsminister Winston Churchill å bombe ihjel 1200 franske sjøfolk i Algerie fordi skipene deres ellers ville havnet hos den tyske fienden. Da angrepet var over, skal Churchill ha grått. Både det uløselige i situasjonen og ensomheten i rollen som øverste ansvarlige har gjenklang i dilemmaet som operaens kaptein møter når han må avgjøre om Billy Budd skal miste livet slik krigsretten sier, fordi han uaktsomt har drept en offiser. Begge beslutninger kan forsvares som rettferdige og sanne.

Men lite av denne parallellen synes på scenen. For å finne ut av den, må publikum lese en artikkel i programmet. Etter pause er også tåke et viktig motiv i teksten, som foregår på en seilskute. Tåken skjuler både fiendens skip og hvilke valg som er de riktige – men tåke fremstår ikke som noe påtrengende problem i en ubåt. Selv om det er vanlig i operaregi å flytte handling i tid uten å endre originalteksten, kommer man ikke unna at både forskyvningen til 1940 og ubåtens sentrale rolle har dramaturgiske konsekvenser som oppsetningen lar ligge.

Også i librettoen går form og innhold litt på tvers når kaptein Vere på den ene siden gjentar at «the good has never been perfect. There is always some flaw in it, some imperfection», og operaen symmetrisk har en prolog og en epilog der den aldrende kapteinen (Bengt Røsth) sitter i en stue og spør seg selv om han valgte riktig da han avgjorde Billy Budds skjebne.  Rammen etablerer historien som et tilbakeblikk, og regien gir overgangen til ubåtscenen fin dynamikk når stua langsomt fylles av matroser som trekker trosser gjennom vinduene. Men når gamle Vere og stua kommer tilbake helt til slutt, synger han tydelig om året 1797. Symmetrien virker allerede overpedagogisk fra librettistens side og er hard å relatere til ubåter og Vichy-regjeringen, selv om møblene i stua prøver. Paradoksalt nok er dette kanskje ekstra synlig for et førstereispublikum, som kan få en følelse av at de har gått glipp av noe. På vei ut overhørte jeg en mann forsiktig spørre sitt følge hva som egentlig var greia med ubåter og en kaptein som kunne huske 1700-tallet?

Men selv om det kan hakke litt i overgangene mellom Melvilles fiksjon, Brittens modige samtidige agendaer og Miskimmons regi, er «Billy Budd» et spennende og velkomment programvalg som fyller inn et gapende hull i repertoar mellom klassikerne og vår tids opera. Regien har god flyt i fysiske bevegelser, solister og kor overbeviser og orkesteret vil sikkert raskt komme lenger inn i musikken. Britten tar oss med inn i et tydelig og annerledes operarom som klarer å være vakkert og viktig på samme tid. Og selv om den dramatisk blir en slags gjøkunge, er ubåtscenografien utrolig fin.

Den Norske Opera og Ballett
Billy Budd
Musikk: Benjamin Britten
Libretto: E. M. Forster og E. Crozier, basert på Herman Melville
Musikalsk ledelse: Mark Wigglesworth
Regi: Annilese Miskimmon
Scenografi og kostyme: Annemarie Woods
Med Jacques Imbrailo, Peter Hoare, John Relyea, Aleksander Nohr m.fl.
Operakoret
Operaorkestret
Det Norske Solistkor
Reklamer
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s