Gå til innhold

Opera i biter. Om Suor Angelica, DNO&B

11/02/2019

I stedet for å klippe opp trilogier, hva med en serie nyskrevne enaktere fra operamakere av i dag?

Operaen har valgt å splitte Puccinis trilogi Il trittico opp i flere deler. På lørdag hadde midtdelen, Suor Angelica, premiere alene, mens yttersatsene ble spilt før jul. På sosiale medier har huset kommunisert at målgruppen er et publikum som vil bruke kortere tid i salen.

Ønsket om å være tilgjengelig er godt, og flere andre operahus slår sammen første og tredje del til en dobbeltforestilling. Men både to- og tredeling gir noen nøtter å knekke når det kommer til innhold.

I utgangspunktet utforsker Il trittico det tragiske, det lyriske og det komiske i tre tidsepoker og på tre ulike steder. Felles for alle er en situasjon der noen forsøker å skjule døden. I Il tabarro svøper en far først kappen i tittelen rundt sitt barn som siden dør, og deretter rundt konas elsker som han i sjalusi myrder. I Suor Angelica er en kvinne tvunget i kloster uten å vite hvordan det går med hennes uekte sønn utenfor. I Gianni Schicci, som er løselig basert på Dante, blir gamle, døde Gianni avkledd og gjemt mens slekt og venner kler seg ut som ham i forsøk på å vinne arveoppgjøret.

Både musikalsk og dramatisk er Suor Angelica den mest stillestående av de tre. Uten kontekst har dette statiske liten dramaturgisk funksjon. I stedet for å fungere som en intensivering og en bevegelse fra mørk tragedie til burlesk komedie, står vi mer på stedet hvil.

Bjørvikas Angelica er blitt mer tragisk enn lyrisk. Det sammensatte vendepunktet mot slutten, der hun drikker gift for å komme til himmelen og møte barnet sitt som hun nå vet er dødt, og for sent innser at hun har tatt livet av seg til ingen nytte, blir veldig nyansert og fint formidlet av Nina Gravrok i tittelrollen. Men i regien som helhet fyker det litt fort forbi. Fra Puccinis side har situasjonen et slags håp over seg. Angelicas innsikt åpner en mulighet, kanskje til nåde, men også for at virkelighet og menneskelig fornuft får utfordre religionens strenge dommer. Her hever og senker regissør og scenograf Isabella Bywater den enorme, tunge bakveggen med Mariafigur øverst. Det symboliserer at noe åpner seg, men tar for meg oppmerksomheten litt vekk fra den menneskelige åpningen Gravrok skaper.

Vekten på det tragiske henger kanskje også sammen med at Bywater har valgt å knytte sin regi til et skremmende aktuelt eksempel på skjult barnedød – et kloster i Irland der det helt nylig ble avdekket at nonner i Bon Secours-ordenen fram til klosteret stengte i 1961 hadde valgt å legge nesten 800 døde småbarn i en massegrav i en septiktank. I fjor ble det besluttet en full utgraving av området for å få klarhet i historien.

Det gjør inntrykk at uekte barn og mødrene deres fordømmes med religion som våpen også i vår egen tid. Men på lignende måte som i Annilese Miskimmons tidsforskyving av Brittens Billy Budd som spiller parallelt, synes jeg ikke Bywaters grep kommer tydelig nok fram på scenen til at det forsvarer å klippe opp sammenhengene som er lagt inn i trilogien fra før. Det er vanvittig vanskelig å aktualisere opera, men hvis det skal gi mening, må det kjempes opp fra papiret i programmet og inn i materien i musikk, scenografi og regi. Klostre er tidløse, men kanskje kunne mer overordnede konflikter, som mellom utenfor og innenfor, tro og virkelighet, vært løftet mer fram i musikk, tekst eller grupperegi. Eller kanskje historien om de irske barna fortjener en ny, egen enakter?

Puccinis musikk i Il trittico består også av biter. De korte frasene gir lite tid til å bygge opp tolkning, tilstedeværelse og kontakt mellom sangere og orkester. Mens denne krevende veven satt musikalsk som et skudd i Il Tabarro / Gianni Schicci, var den løsere i Suor Angelica. Det løse var mest fremtredende i samsangen på scenen. Men også i solistenes dialoger var det som om stemmene liksom aldri riktig hektet seg sammen og ned i orkesteret til noe større. Fra bakscenen var barnekor og kor mer samlet, men det skyldes også avstanden.

Nina Gravrok løftet rollen som Angelica forbi dette fragmentariske med god dybde og tyngde, og med en fin musikalsk åpenhet i det dramatiske vendepunktet som kanskje kan utforskes flere steder i rollen. En annen situasjon som stod sterkt fram musikalsk og dramatisk, som jeg skulle ønske kunne vart mye lenger, var møtet i trappen mellom Gravroks Angelica og abbedissen i Tone Kummervolds skikkelse, der sistnevnte varsler at virkeligheten er kommet på besøk.

Vokalt står kvinnestemmer naturlig nok sentralt i Suor Angelica. Det er en fin kontrast til mannsstemmene i operaen Billy Budd som spiller parallelt, og kanskje har sammenstillingen også en praktisk side. Men jeg er usikker på om en enkeltstående, statisk, mørk time om nonner, selvmord og døde småbarn er oppskriften på å trekke et nytt publikum til operaen som ikke kjenner resten av Il Trittico og som kanskje vil kombinere en kort forestilling med å spise middag ute. Jeg ønsker meg i alle fall heller en skarpere regi av hele trilogien og en serie nyskrevne, korte enaktere fra operamakere av i dag.

Den norske Opera & Ballett
Suor Angelica

Giacomo Puccini, musikk
Giovacchino Forzano, libretto
Jac van Steen, musikalsk ledelse
Isabella Bywater, regi/scenografi/kostyme

Med Nina Gravrok, Anna Larsson, Tone Kummervold, Ingebjørg Kosmo m.fl.

Operakoret, Operaorkestret, Operaens barnekor

Publisert i Dagsavisen 11.02.19

 

 

Reklamer
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s