Gå til innhold

Måter å se opera på

24/03/2019

Ingen operaer er uangripelige, tidløse smykker.

En kritiker er en slags oversetter mellom publikum i et lukket scenerom og publikum utenfor. Denne helgen er det ekstra umulig å late som om verden utenfor ikke finnes. For utenfor titteskapet i Bjørvika der operaen Rosenkavaleren hadde premiere lørdag, ruller et kunstnerisk og politisk metateater i kjølvannet av teaterforestillingen Ways of seeing som også styrer mitt blikk som kritiker og får meg til å tenke over måter å se opera på.

I BBCs fjernsynsdokumentar Ways of seeing fra 1972, som ovennevnte teatertittel nok er hentet fra, viser poet og kritiker John Berger oss hvordan vårt blikk på billedkunst forandrer seg gjennom historien, og hvordan dette blikket aldri er nøytralt. Bakgrunn og interesser hos den som ser, påvirker også hva hun ser. Dette er kanskje enda mer sant for levende kunstarter. Når en oppsetning av en historisk opera møter et levende publikum, er den allerede et sammensurium av viljer, tolkninger og blikk fra veldig mange ulike personer, steder og tider.

Disse spørsmålene går rett inn i dramaet i Rosenkavaleren som handler om hvordan kvinner og menns blikk på hverandre forandrer seg over tid, mens tiden også ubønnhørlig forandrer dem. En mektig, middelaldrende marsjalinne ser i speilet at hun blir eldre og synger «Tiden er omkring oss, men også inne i oss». Hun sender sin unge elsker Octavian til sin fetters tilkommende kone med en sølvrose, et symbol på forestående ekteskap. Men budbringeren og den vordende bruden faller for hverandre og kjører i gang et folksomt maskespill for å få avlyst bryllupet. Også marsjalinnen forstår at hun må gi slipp på elskeren og minnet om ungdom som han gir henne. Octavian på sin side er 17 år og lever ennå i øyeblikket. Han spretter inn og ut av forkledninger som mann og kvinne, og fram til det aller siste vi ser av ham, er han i tvil.

Tvilen blir nyansert ivaretatt av Adrian Angelico som Octavian, både sanglig og i fysiske bevegelser. Vokalt har Operaen mønstret et glitrende lag av solister som er verdt å høre uansett hvilken ramme de presenteres i. Marita Sølberg gir Marsjalinnen musikalsk ro, dybde og autoritet, og Mari Eriksmoen er en glassklar og morsom Sophie. Sammen med Henrik Waddington som baronen og Fredrik Zetterström som Sophies far turnerer de en ordrik libretto og musikkens mange sprang i tid forbilledlig.

For Richard Strauss bruker musikk som tidsmaskin. Den parafraserer både stram klassisisme fra handlingen i Wien midt på 1700-tallet, wienervalsene som var 1800-tallets popmusikk og Strauss’ egen dvelende signatur fra da operaen ble skrevet i 1911. Særlig de sistnevnte partiene er gripende, som når musikken løser seg opp under marsjalinnens replikker om hvordan ting forsvinner og forgår.

Dirigent Joana Mallvitz sier i programmet at hun alltid spør hver enkelt note i partituret: «Hvorfor er du her?». Det skaper høye forventninger som for meg ikke innfris helt. Det tar lang tid før lyden fra orkestergrav og scene henger godt sammen ut i salen. Særlig første sats har et vedvarende trøkk i midtregister som sluker både mindre roller på scenen og melodilinjene som gir orkesterklangen til Strauss retning fremover. Mallvitz dirigerer tilsynelatende presist, men jeg har ofte lyst til at både hun og orkesteret skal lytte mer. Det er krevende over fire timer, men hørte de hva solisten eller blåserne gjorde nå, er det denne balansen de vil ha akkurat her?

Den visuelle innpakningen er verken opptatt av tiden som går eller av blikket som maktfaktor. I første scene er vi i et overdådig wienerpalass der den fjerde veggen er rammet inn av en brutt og modernisert akantusranke. På bakveggen henger en stivnet drapering i gull, og med noen mindre ommøbleringer blir vi i denne gullbelagte boblen gjennom to pauser til operaen er slutt. Av uviss grunn er dørene ut av boblen noen ganger stengt, andre ganger ikke.

Scenografien kan til nød sies å koble seg til de historiske klisjeene i musikken, men gjør avstanden til utsiden av operahuset stor og medvirker til at jeg på vei hjem går innom min lokale bibliotekfilial for å kalibrere. Den har gjenåpningsfest med debatter og konserter. Jeg får med meg slutten av en konsert med Moddi. Den siste låta han synger, er tilegnet Frode Berg, han som sitter i kasjotten i Moskva på grunn av metoder i norsk etterretning som virker klippet ut av Hakkespettboken. Det er lett å slutte seg til Moddis refreng, som spør: «Who are we fighting for?» Og slåss vi for de viktige tingene?

Rosenkavaleren på Operaen byr på fantastisk sang, men regissør Sir David McVicars oppsetning, som er 20 år gammel og laget til den skotske nasjonaloperaen, stiller få viktige spørsmål. Slike spørsmål behøver ikke handle om norsk politikk. Men jeg savner operaregi som tar inn over seg at ingen operaer er uangripelige, tidløse smykker, men har sine egne, rotete historier som det er mulig å la tyte tydeligere ut og kanskje også åpne for verden utenfor.

HILD BORCHGREVINK

Rosenkavaleren
Richard Strauss, musikk
Hugo von Hoffmansthal, libretto

Joana Mallwitz, dirigent
Sir David McVicar, regi
Tanya McCallin, kostyme
Med Marita Sølberg, Henry Waddington, Adrian Angelico, Mari Eriksmoen m.fl.

Operaens orkester, kor og barnekor

Publisert i Dagsavisen 24.3.19

Reklamer
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s