Gå til innhold

Musikk med mange agendaer. Om Ultimas åpningskonsert, Dagsavisen

14/09/2019

Kan et orkesterverk fungere som logoen til et orkester?

Ingen musikk er ren. Musikk spilles av hender, av folk, på steder. Derfor har jeg alltid tenkt at musikk uttrykker virkeligheten omkring seg, uttrykker akkurat disse hendene, folkene, stedene. Det skjer på en annen måte enn med ord, men det skjer, enten komponistene og utøverne vil eller ikke.

Men hva hender i det øyeblikk de vil? Kan ett og samme orkesterverk skildre Arktis, advare om klimakrise, eksponere ressursmessige skjevheter mellom nord og sør i norsk politikk, sitere joik, snøspurv, salmer og dansemusikk, være filmmusikk og fungere som logoen til et orkester?

Torsdag åpnet samtidsmusikkfestivalen Ultima med Lasse Thoresens nyskrevne verk «Lyden av Arktis», spilt og bestilt av orkesteret Arktisk filharmoni, som har base i Bodø og Tromsø. At et norsk orkester bestiller åtti minutter ny musikk fra en levende komponist, samarbeider over lang tid, framfører det splitternye verket tre ganger på rappen i Norge og Skandinavia og planlegger den musikalske formen slik at både hele og deler av musikken skal kunne følge orkesteret i mange år framover, er i utgangspunktet et lysende eksempel.

I en kort samtale fra scenekanten før konserten fortalte Thoresen oss om møter med landskap og fauna på Svalbard, dit orkesteret har sendt ham på flere reiser (Svalbard inngår i orkesterets nedslagsfelt). Han snakket om hvordan joik fastholder minner. Og at at akkurat Thoresen skulle sendes inn i joikarkivet på Tromsø museum, er ikke noen dårlig idé – denne komponisten har gjennom en hel karriere nennsomt lyttet seg inn i musikktradisjoner fra hele verden, forsket på særpreg i dem og innlemmet det i sin egen musikk med med en mild, insisterende grundighet. I «Lyden av Arktis» er inntrykk fra Svalbard og arkivet blitt til sju satser med videofølge av fotograf Trym Ivar Bergsmo.

«Lyden av Arktis» åpner med ett av de stilleste uttrykkene for liv – pust. Fra et så marginalt, ladet og likevel ofte brukt utgangspunkt, er det lett å tenke at musikken kan gå to veier: Den kan vende tilbake til stillheten, eller ta oss til en motsatt ytterlighet. Mot slutten av de åtti minuttene gjør Thoresen begge deler. Selv om det sikkert er praktisk å ha to muligheter når verket skal spilles sammen med annet repertoar, tenker noe i meg at det kunstneriske ville tjent på å velge. Sats sju puster forsiktig ut slik åpningen løftet oss inn. Deretter kommer apokalypsen, i form av en kort sluttsats der slagverkerne dundrer på, lenge, men likevel ikke så lenge at det skaper inntrykk av risiko for virkelig sammenbrudd. Kaldt, hvitt lys flasher inn over musikerne fra sidene, mens videoskjermen fylles av en kalvende isbre der Manhattan er limt inn for å vise størrelsesforholdene. Et tilsvarende filmklipp finnes på internett, hentet fra James Balogs prisbelønte klimadokumentar fra 2014. Verket slutter skarpt tegnet, men ikke uventet.

Musikken som sitter sterkest igjen hos meg, ligger mellom disse klare ytterpunktene – som i den litt udefinerbare bevegelsen der pusten fra åpningen siver ut i dempede støylyder og en klangflate blir liggende og leve, lenge. Jeg tenker at musikken åpner seg som et landskap. Det er før jeg har lest papirprogrammet, der satsen introduseres med setningen «Hvite vidder i halvmørke». Jeg tenker at Arktisk filharmoni viser styrke som musikalsk kollektiv. Alle musikere lytter og innordner seg, ingen prøver å stikke seg ut eller skinne over noen andre. Musikken gir et inntrykk av dyp respekt, på det fineste kanskje også avmakt.

I de neste satsene slipes tydeligere individuelle stemmer fram fra denne bakgrunnen – først små fragmenter, så litt lengre motiver, ofte i fuglelyd-lignende fraseringer, og over i joik som materiale. Parallelt kommer også mer ordinær orkestrering. En cellosolo får være den abstrakte menneskestemmen bare en cellosolo kan. En lang trombonesolo bygges over en joik. En slagverker med runetromme beveger seg over scenen og omkranser orkesteret.

Det er likevel også i disse partiene at jeg slutter å tenke på avmakt og natur og begynner å tenke på det paradoksale i å skrive joik ut for en instrumentpark overlevert fra Wien på sent 1700-tall. På ett vis går mye orkestermusikk ut på å forhandle dette paradokset fra forskjellige geografiske posisjoner og musikktradisjoner. I neste sats tegner Thoresen ut motsetningen mellom inderlige læstadianske salmer og livlig norsk felemusikk. Igjen blir jeg grepet av hvor fint musikerne spiller som kollektiv – den presise felles tilnærmingen til musikk som egentlig er solistisk, er noe av det som holder dansesatsen unna pastisj.

Thoresen forholder seg til all tradisjonsmusikken han lytter seg inn i som likestilt og åpent tilgjengelig på en måte som lar alle spørsmål om makt, hierarkier og appropriasjon ligge. Det skal også sies at han klarer å oversette joikens kriker og kroker med en lydhørhet som gjør musikken til hans egen. Limet i denne oppskriften er fininnstilt oppmerksomhet og ofte ikke så lite eleganse.

Eleganse finnes også i videobildene som gjennom hele verket snurrer på skjerm over orkesteret. Her er ildfluelignende lysflekker, tordenvær, tause fjell, vidstrakte islandskap og nordlys. De illustrerer ikke musikken direkte, men har heller ingen tydelig egen agenda eller utforskende relasjon til den. For meg personlig konkurrerer de med lyset og landskapene som allerede finnes i lyden. Summen av visuell og auditiv informasjon blir tung, scenerommet mister dybde og begge kanaler vil fortelle meg den samme historien.

Umiddelbart før konserten arrangerte orkesteret et seminar om klimakrise, støttet av Oslo som europeisk miljøhovedstad, der sametingspresidenten, rektor ved Universitetet i Tromsø og en forsker fra Norsk Polarinstitutt skar ut i papp hvor sinnssykt mye det haster.

Jeg er svak for symfoniorkestre som arrangerer seminar. Det bør skjer mer. Men da må vi også våge å følge polarforskerens oppfording om å virkelig jakte på de viktige ideene, også når det gjelder hvordan musikk og kunst kan uttrykke virkelighet. Kunsthistoriker Hanne Hammer Stien holdt et innlegg fint tenkt som bro mellom vitenskapen og konsertsalen vi skulle inn i. Men det forble litt uuttalt hvordan det å estetisere og dramatisere, slik Thoresen og Bergsmo overveiende gjør – bare er en av flere mulige veier for kunsten å velge.

Alarmen for klein branding er farlig nær å ringe når orkesteret åpent kaller «Lyden av Arktis» for et signaturverk, knytter det eksplisitt til bygging av egen merkevare og sitt nylige navneskifte og åpent siterer politiske partier på «å ta hele landet i bruk».

Samtidig er en signatur null verdt om den ikke er i kontakt med hva et orkester faktisk driver med. Så kanskje må man bare hoppe i det kleine med begge beina og finne ut av nyansene mens man går. Så lenge kunstneren er komfortabel, vil jeg heller at et orkester bestiller åtti minutter ny musikk og tester ut om den kan fungere som en logo, enn at de sitter stille og ikke prøver. Men som publikum ønsker jeg meg mer tillit og større bevissthet om å skape et rom der Thoresens musikk kan få bety forskjellige ting for orkesteret, for fotografen, for meg og for personen i setet ved siden av meg. Jeg håper å få høre «Lyden av Arktis» mange flere ganger, også i versjon uten nordlysbilder og ledlys.

Åpningskonsert Ultima 2019
Lasse Thoresen: Lyden av Arktis (2019)
Oslo Konserthus 

12/9, 19.30
Christian Kluxen – dirigent
Arktisk Filharmoni
Trym Ivar Bergsmo – fotografi
Tor Ditlevsen – lysdesign

Produsert av Ultima i samarbeid med Arktisk Filharmoni, Norsk komponistforening og Oslo europeisk miljøhovedstad 2019

Publisert i Dagsavisen 14.9.19

No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s