Gå til innhold

Lytting som musikalsk metode. Tekst til CD «Flock», Karin Hellqvist (fiolin), Lawo Records LW1179

01/10/2019

Fiolinens og elektronikkens lydverden står kanskje ikke så langt fra hverandre som man umiddelbart kunne tenke. Da komponisten og radioingeniøren Pierre Schaeffer midt på 1900-tallet slo fast at lydopptaket og høyttaleren skapte en ny lyttesituasjon ved å løsrive lyden fra lydkilden, refererte han til antikkens matematiker Pythagoras. Sistnevnte eksperimenterte med å forelese for studentene sine bak et teppe, fordi han ville ha dem til å lytte mer oppmerksomt til hva han sa. Samme Pythagoras viste også hvordan lengden på en streng står i forhold til tonehøydene som strengen kan produsere.

Samtidig peker møtet mellom fiolinen og elektronikken mot opposisjoner som har strukturert vår vestlige selvforståelse: tradisjon og innovasjon, det materielle og det immaterielle, historie og samtid, natur og vitenskap. Verkene på denne innspillingen utforsker, framhever, angriper og utvisker disse motsetningene mellom fiolinlyd og elektronisk lyd på forskjellige måter.

I Doppelbelichtung undersøker Carola Bauckholt fuglesang i form av ubearbeidede feltopptak, små noterte motiver og en lyttende utøver som imiterer opptakene i øyeblikket. Selv kaller komponisten metoden for «fotografiske imitasjoner». Lydsporene spilles av i 12 høyttalere, hvorav noen er fioliner som skal henge fra taket i konsertsalen utstyrt med små transducere. Deres grunnfunksjon er også oversettelse – fra én form for energi til en annen. Små høyttalere plasseres under publikums stoler og skaper omsluttende lyd på en annen måte enn en tradisjonell høyttalerrigg i ørehøyde. Den insisterende repetisjonen og minimalismen i fuglesangen og fiolinistens presise imitasjon sender også tankene til folkemusikkens rekkeformer, der lignende korte musikalske figurer gjentas med små variasjoner og kobles sammen i vek eller vendinger. Karin Hellqvist viderefører selv en muntlig overlevert feletradisjon fra Dalarna i Sverige.

I verket flock foam fume utnytter Jan Martin Smørdal noen av mulighetene en slik lyttebasert utøverpraksis gir, når han lar lydopptak av et mangestemt strykeorkester flokke seg rundt en levende fiolinstemme. Orkesteret er bygget opp av enkeltstemmer spilt inn på forhånd av fiolinisten, som har lyttet til seg selv på tape mens hun har lagt til nye spor. Stykket arbeider langs en dimensjon mellom transparente støylyder og stabile toner, men komponisten stabler opptakene av de smale fiolintonene lag på lag på lag. Det gir en tett vev av tynne lydtråder der hver tråd er presist definert, samtidig som helheten av og til framstår ukontrollert. I en tid der elektronisk musikk er demokratisert, men også ofte preformatert, er det som om denne musikken vil la elektronikkens digitale formater, maskinvare og systemer og alle bilyder, pip, sus og støy som finnes i disse, skinne gjennom fiolinklangen.

I Femte strängen arbeider Henrik Strindberg med lyse, nesten gjennomsiktige overtoner i instrumentets øverste ytterregister. Kanskje er det disse fjærlette pustene av noen musikalske linjer komponisten tenker på som fiolinens femte, imaginære streng. Musikken er i dialog både med en spektral komposisjonstradisjon og med fiolinens tradisjonelle gestikk. Her er brutte arpeggiobevegelser som strekkes ut og komprimeres igjen – små, pustende organismer som utgjør en langsom, organisk puls. Når det klanglige mikroskopet rettes mot områder av en overtonerekke der forminskede intervaller dominerer, eller der buen brukes ordinært, framstår noen sekvenser nesten tonale. Det er som om musikken tar mål av seg til å oppløse hele distinksjonen mellom støy og klang ved å la de små støylydene som oppstår mellom instrument, bue og utøverens kropp flyte over i transparente toner spilt med veldig lette fingertrykk, på vei mot rekken av klare overtoner som felespillere alltid har lyttet og stemt etter.

Malin Bångs verk …när korpen vitnar henter tittelen sin fra en svensk middelalderballade og er opprinnelig skrevet for det norske tradisjonsinstrumentet hardingfele. Spilt på en vanlig fiolin er musikken også tydelig i dialog med uttrykk og spilleteknikker fra klassisk historisk fiolinlitteratur. Den beveger seg i bølger og ekkolignende, repetitive motiver som gradvis blir svakere, viskes ut og forsvinner igjen og igjen, som abstrakte varianter av tekstrytmen i folketroens besvergelser. Men musikken kan også snu i dramatiske kast og være dirrende til stede på en måte som minner om hvordan fiolinen er brukt i senromantisk musikk og tidlig modernisme. Balladen beskriver en omvending som normalt aldri vil skje – at svarte ravner blir hvite. I teksten har unggutten Sven drept broren sin og må flykte:

När kommer du tillbaka
Sven i rosengård
När svanen den svartnar
Kära moder vår

[…]

Och när svartnar svanen
Sven i rosengård
När korpen den vitnar
Kära moder vår

 

Natasha Barretts nyanserte flersporsteknikker skaper en musikk som åpner store og små imaginære rom rundt, over og under lytteren. Verket Sagittarius A* peker også ut i uendelige rom og mot rommets motsetning, materie. Det låner navnet sitt fra en kosmisk energikilde i sentrum av vår galakse som ikke kan observeres direkte. Via røntgenstråling og radiobølger kan vi slutte at der Sagittarius A* befinner seg, finnes også et supermassivt såkalt svart hull. Et flerkanals høyttaleroppsett rundt publikum fungerer som et slags orkester rundt fiolinisten. Verket kombinerer forhåndsinnspilt elektroakustisk materiale, partitur, levende prosessering av konsertlyden og akustisk preparering av instrumentet. Vi blir tatt med på en reise gjennom et organisk og knivskarpt presist lydlandskap der Barrett samtidig stadig legger ut små overraskelser for lytteren og uforutsigbare hindre for seg selv som forstyrrer det potensielt sterile i høyttalermusikktradisjonen.

Både fioliner og elektronikk kan forstås som teknologi. Hører man verkene på denne innspillingen i en konsertsal, er det relativt tydelig hvilken av teknologiene som lager hvilken lyd. Skjult bak høyttalere eller hodetelefoner flyter det elektroniske og det akustiske mer over i hverandre, og i mange av verkene er det utvilsomt meningen at det skal være vanskelig å høre forskjell. På ett vis kunne denne musikken gjerne vært formidlet på video – noe som i tilfelle ville vært en omvending av formålet med Pythagoras’ teppe. Samtidig gir lydopptakets og høyttalerens teppe motivasjon til å spisse ører og oppmerksomhet.

No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s