Gå til innhold

Italienere i furuskogen. Om Rigoletto, DNO&B, Dagsavisen

07/10/2019

Operaens nye Rigoletto treffer blink både scenisk og musikalsk.

Regissør Ole Anders Tandberg er tilbake på operascenen i Bjørvika. Hans tidligere Oslo-regier av barokkopera og russisk psykologisk drama har utmerket seg ved å være stramme og lekne og gi musikken plass, samtidig som forestillingene vil noe som teater. Når han gir seg i kast med italiensk kjernerepertoar, Verdi-operaen Rigoletto, er mine forventninger høye.

Tandberg har erstattet hertugpalass og bakgater i Mantova med en naturalistisk, skandinavisk furuskog på svaberg. I skogen står Rigolettos slitne husvogn og etter hvert et telt og en enkel plankehytte. Hele handlingen utspiller seg i dette lille landskapet, som Ellen Ruge lyssetter presist med lave solstråler som blir skarpere og mer teatrale når dramaet drar seg til.

Scenografisk fungerer dette grepet glimrende. Spørsmål om hva italiensk romantisk opera har i Norge å gjøre, blir overflødige, siden kontrasten får utspille seg på scenen, der hertugen av Mantova og hans ustadige kvinner sendes inn mellom furuene ikledd dress, hvit pels og overdådige paljettkjoler. Rigoletto som vi skal bli glad i, har bustete hår og ullgenser, mens hans datter Gilda, en overgangsfigur mellom de to verdenene, er underspilt parodisk kledd i uskyldsrosa tyll som vakkert hekter seg fast i furubarken.

Operaens egen solist Yngve Søberg gjør en imponerende hovedrolle som den pukkelryggede narren Rigoletto. Han nyanserer hver krinkelkrok i musikken og bygger en varm, sårbar og sammensatt karakter. Forrige sesong debuterte han i samme rolle i Italia, overlevde fallhøyden med glans og reiser snart som Rigoletto til Hamburg. Søberg framstår både musikalsk og dramatisk med en ny trygghet som likevel aldri blir påtrengende og fikk fortjent stående applaus ved teppefall. Han er i en utvikling som solist og i starten av en internasjonal karriere som skal bli spennende å følge.

I furuskogen bor også koret, i form av et jaktlag av langhårede svartmetallere i strikkegenser. I første scene har de børse og hver sin flådde gummihare – det siste innvarsler brutaliteten som skal komme, men i et antall som skaper frigjørende komikk. Tandberg sier i programmet at han ville gjøre frykten for å bli drept (som i 1500-tallets Italia var reell) til mer enn en operakonvensjon og flytte den nærmere oss. Kanskje ser koret mer ut som snille laivere enn som kirkebrennere, men ideen om å spille på elementer fra svartmetall for å få fram et hierarkisk og ikke så lite teatralt mannsmiljø er nydelig og har en forvrengt naturfilosofi med seg på kjøpet. Det harmløse ved disse rånerne kan også sees som et selvironisk pek mot noe naivt i nordiske fellesskapsidealer.

Dette psykologiske stikker imidlertid ikke veldig dypt. Når koret dukker opp i grønne Labbetuss-drakter som dekker dem og etter hvert Rigoletto som de skal fange, fra topp til tå, er vi tilbake i teaterleken og en visualisering av naturmystikk som kunne skjedd flere steder, men som bærer i seg fortellerglede og et ekko av Astrid Lindgrenske villvetter.

Mario Chang som hertugen matcher Rigoletto godt i et glattslikket samsvar mellom karakter, kostyme og en passe slesk tolkning av ørehengeren La donna é mobile. Fra komponistens side er det dramaturgisk genialt hvordan denne monsterhiten ikke bare frir til publikum, men har en helt nødvendig funksjon i handlingen. Tandbergs ide om å dempe alle gjentakelsene ved å la Chang synge arien bak en plankevegg andre gang og fra bakscenen siste gang, er like fin. Lina Johnsons lette, men likevel uttrykksfulle sopran kler både Verdis musikk og den sammensatte unge datteren hun spiller, selv om det gjenstår litt før den klare klangen følger med helt opp i de lyseste partiene. Astrid Nordstad og Guenes Guerle overbeviser som fristerinne og bøddel. Flere av de mindre rollene er besatt av fine yngre nordiske sangere og vitner om en bevisst utviklingsstrategi i Operaen for nye utøvere.

Og solistene får utmerket samspill fra orkesteret. I flere produksjoner i det siste har jeg syntes det har manglet kontakt mellom scene og grav. Her virker det endelig som om de to etasjene har et felles prosjekt og forutsetninger for å realisere det. Under dirigent Keri-Lynn Wilson varierer orkesteret klangfarger, dynamikk og ikke minst tempo. Hun får fram masse persontegning, doble bunner og ironi i Verdis musikk som underbygger de flertydige karakterene. Musikken er presis, men aldri kjedelig og åpner rom der hver enkelt sanger og musiker kan frasere.

I programmet trekker også regissøren fram hvordan alle Verdis hovedroller rommer sin egen motsetning og er umulige å sortere som gode eller onde. Tandberg sier at han kommer ut av sitt aller første møte med en Verdi-opera som blodfan, og entusiasmen bobler også over scenekanten. Samtidig samler scenografien helheten uten å bli for flat. Tandbergs Rigoletto er en forestilling som står på vippen til full pott og som bare er å løpe og få med seg.

HILD BORCHGREVINK

Publisert i Dagsavisen 7.10.19

Den Norske Opera og Ballett
Rigoletto
Giuseppe Verdi, musikk
Francesco Maria Piave, libretto basert på Victor Hugo
Ole Anders Tandberg, regi og scenografi
Keri-Lynn Wilson, musikalsk ledelse
Ellen Ruge, lys
Maria Geber, kostyme
Operakoret, Operaorkestret

Med Yngve Søberg, Lina Johnson, Mario Chang, Guenes Guerle, Astrid Nordstad m.fl.

 

 

No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s