Gå til innhold

Å se det ugjennomsiktige klart. Om Transiteatrets 03:08:38 Tilstander av unntak, Scenekunst.no

21/04/2020

Transiteatrets siste forestilling, 03:08:38 Tilstander av unntak, utfolder seg parallelt i flere fysiske og digitale rom. Jeg så versjon 3 av forestillingen på Vega scene i Oslo i januar. Nå i slutten av mars, et par uker inn i lockdown, valgte kompaniet å sende et opptak av videostrømmen fra versjon 2 i Bergen, over internett. Jeg ble nysgjerrig på å se denne nettversjonen med erfaringen fra den levende forestillingen som bakteppe, og i en tid der mange teatre lager nettversjoner av sceniske prosjekter.

Tallene i tittelen 03:08:38 viser til de litt over tre timene det tok fra bomben gikk av ved regjeringsbygget i Oslo 22. juli 2011, til terroristen til slutt ble pågrepet på Utøya. Publikum og aktører i forestillingen gjennomlever denne varigheten sammen. I januar 2020 befant vi oss på tre steder: i scenerommet på Vega, foran en live videostrøm som ble sendt samtidig på kortveggene i rommet og ut på internett, og i en såkalt lyttepost i et mindre lokale i Bergen, der en gruppe aktører og musikere arbeidet live parallelt. De to fysiske rommene kunne se hverandre på flatskjermer, og noen ganger i løpet av forestillingen bandt musikere dem sammen med levende samspill.

Forklart slik kan oppsettet lyde unødvendig komplisert. Men hvordan denne forestillingen snart samler, snart skiller flere ulike fysiske og digitale rom, er nært knyttet til hvordan den forhandler fiksjon og virkelighet, ideologi og sannhet – fenomener som også kolliderte i den faktiske og forferdelige hendelsen den forteller om.

Gjennom scenerommet på Vega var det bygget en lang, smal konstruksjon av tre, et slags arbeidsbord. Det var nærliggende å tenke scenografien som et partitur, som en tidslinje forestillingen skulle utfolde seg langs. Rundt bordet arbeidet flere aktører. I den ene enden så vi konturene av en modell av Utøya langsomt bli bygget av istykkerrevne hvite ark klistret på et skjelett av tre. Helheten framsto uferdig, og omsorgen i å gjenoppbygge, bearbeide, reparere, var tydelig. Samtidig sa det uferdige også noe om sårbarhet, om at det er umulig å reparere helt.

På kortveggene i scenerommet løp som nevnt en videostrøm som også lå åpen på internett. Det fysiske teaterrommet var altså på ett plan åpnet, publikum i salen og hvem som helst på nett hadde tilgang til samme strøm, samtidig. I prinsippet er det ikke noe annet enn direktesendte TV-programmer med tilskuere i studio gjør hver fredag. Men som vilje til transparens, til å unngå å skjule noe, unngå å forføre, viser det respekt for de mange forskjellige og brutale menneskelige erfaringene som datoen 22. juli 2011 rommer.

Videostrømmen er likevel mer enn en dokumentasjon av hendelser i et lukket rom, for den er også helt nødvendig inne i salen. Uten livekameraet ville det vært umulig for publikum på Vega å få med seg alt som etter hvert skjedde langs det lange, smale trebordet. Aktørene tegner, klipper, limer og bygger, ofte i knøttliten skala, og de er tause, med unntak av når de synger. Viktig informasjon blir formidlet i skrift på små skilt, kart og lapper som bare videostrømmen kan gi publikum tilgang til. I salen ble vi i tillegg oppfordret til å bevege oss rundt og observere aktørene fra flere vinkler. Men også når jeg kan velge perspektiv fritt, kan jeg fortsatt bare være på ett sted av gangen. Så følelsen av å glipp av noe var hele tiden til stede.

Denne erfaringen av parallelle virkeligheter som vi bare delvis har tilgang til, er sentral både som budskap og dramaturgisk grep i 03:08:38.

På den ene siden setter videoskjermene fysisk adskilte rom i kontakt. Det samme gjør en komposisjon av radiosendinger som er helt sentral i fortellingen. Gjennom hele forestillingen får vi høre utdrag fra autentiske nyhetssendinger i norske radiokanaler, spilt i samme rekkefølge som de ble kringkastet 22. juli 2011, gjennom tidsrommet forestillingen dekker. Den første er fra P4 en kort stund før bomben i regjeringskvartalet gikk av. Vi får vite at terroristens bilradio skal ha vært innstilt på P4. Altså hører vi kanskje det samme som han hørte.

Men radiosendingene lar oss også kjenne på kroppen hvordan opplevelser av virkelighet denne ettermiddagen overhodet ikke sammenfaller. Det starter komisk med ubekymrede nyhetssaker om en hotellgjest som sovnet i dusjen og at Norge mangler regelverk for sirkuselefanter. Etter at bomben i regjeringskvartalet har gått av, hører vi reportere forsøke å forstå og beskrive hva de ser – igjen biter av et større bilde som ingen ennå har oversikt over. Her slår Tore Vagn Lids tidligere arbeid med hørespill inn i en ny og annerledes form. Fortsatt må vi som lyttere aktivt binde historien sammen fra biter av lydlig informasjon som vi får servert. Men der regissørens stemme tidligere ofte har snakket til oss i høyttaler, en stemme som de facto vet noe som publikum ikke vet, lytter vi i 03.08.38 til tilfeldige radiostemmer fra 2011: nyhetsopplesere, studioverter, reportere, intervjuobjekter. Med noen få unntak har stemmene til felles at de ennå ikke vet. Publikum vet mer enn dem. Og det blir gradvis mer og mer uutholdelig.

Etter en første, kaotisk reportasje fra regjeringskvartalet ligger låta The Final Countdown i P4s spilleliste. Publikum på Vega, på internett og i Bergen hører hele, sammen. En paradoksal tidsmaskin, en fem minutter lang hilsen fra 1986 og 2011 samtidig, som i 2020 blir et absurd refleksjonsrom – på en gang blindt tilfeldig og skremmende presist.

Nedtellingen har en konkret parallell i dramaturgien, men også i scenografien. En lang stripe LED-lys løper langs scenografien og rundt modellen av Utøya. Et enslig lys flytter seg langs den med et nytt lite LED-skritt hvert minutt, fra den ene enden av rommet til den andre. Kort etter at forestillingen har begynt, zoomer videostrømmen inn på en aktør som bygger en liten varebil i papp. En menneskehånd flytter møysommelig pappbilen etter LED-lyset, først mot tidspunktet og stedet der bomben går av, deretter nærmere og nærmere modellen av Utøya.

På arbeidsbordet som videostrømmen sveiper forbi akkurat lenge nok til at alle kan lese tittelbladet, ligger statsviter Helge Renås doktoravhandling Police Coordination in Crises. Who knew what, when, where and why in managing the terrorist attacks in Oslo and Utøya in 2011? (2019), der Renå blant annet har analysert hva slags informasjon som til enhver tid var synlig, minutt for minutt, i den operative loggen til politiet 22. juli. Blant konklusjonene er at mange av politiets handlinger isolert sett var forståelige utfra den begrensede informasjonen den enkelte til enhver tid fikk fra utilstrekkelige systemer. Forskningen er trolig et viktig forelegg for forestillingen, i tilfelle også gjort åpent tilgjengelig som kilde.

I tillegg til avstanden i tid mellom oss og radiostemmene, dokumenterer radioopptakene fra 2011 også hvordan helt samtidige virkeligheter ikke sammenfaller. Når LED-stripen når fram til strandkanten på modellen av Utøya, teller den etter hvert også omkomne, stille. Men radiostemmene snakker ennå bare om bomben. De snakker hvem som har kontroll på hvor Mulla Krekar befinner seg, om sammenslåingen av Aust- og Vest-Agder, om internasjonale terrororganisasjoner. Alt mens LED-stripen teller og teller.

Å bygge 22. juli i papp og LED-lys kan virke unnselig. Men det får nettopp fram den store forskjellen mellom å vente på politiets to små papirbåter i et varmt og trygt publikumsamfi i 2020, og å vente på politiet i en fjellside på Utøya i 2011. Og over den avgrunnen deler vi likevel erfaringen av tiden, som er akkurat like lang.

Transiteatret har jobbet med unntakstilstand som tema lenge. Gjennom flere forestillinger før 03.08.38 har de utviklet noe de kaller scenisk dub, inspirert av dubmusikken på Jamaica og dens live studiomiks av kjente låter, der det for eksempel er mulig å løfte fram kompet og dempe solisten, eller plukke ut noen få toner i et større lydbilde og invitere lytteren til å oppdage dem på nytt. En slik nylesning gjennom detaljen finnes i flere musikk- og scenetradisjoner som arbeider med sampling og sitater.

Jeg har sett flere av disse forestillingene og satt pris på dem. Likevel har selve unntakstilstanden i dem ofte slått meg som litt tenkt og abstrakt, selv om formen er inkluderende og åpen i tid. Teatret som konstruksjon, det at en forestilling uansett vet mer enn sitt publikum, har ofte stilt seg i veien. Regissøren fremhever også unntakstilstand på teater som en øvelse: – Er ikke teatret en fin anledning til å øve seg på å tenke over disse valgene? Det er en slags generalprøve på virkeligheten. Mye av kriseberedskapen handler om å tenke gjennom scenariene. Vi vil tenke fremover og våge å eksperimentere med de tingene som kan skje, sa han til Bergensavisen i forkant av prosjektet DUB Leviathan! I 2015.

03.08.38 Tilstander av unntak er annerledes, først og fremst fordi historien den forteller, aldri kan bli en generalprøve. Forestillingen er heller ikke noen uttalt scenisk dub, selv om flere prinsipper fra DUB-forestillingene er i bruk. I prologen innprenter regissøren innstendig at dramaturgien er snudd, siden vi i publikum allerede vet hvordan de tre timene vi skal dele, ender. Denne følelsen av noe forutbestemt er som nevnt viktig i dramaturgien, der den utgjør avstanden mellom hva radiostemmene og publikum vet.  Tore Vagn Lid diskuterer også determinisme teoretisk i en nylig artikkel om nynaturalisme i vitenskap og i teatret. Samtidig er dette også innebygget i all skrift som medium. Vi kan diskutere hva urtekster og verk er, men gjennom praksis vet vi omtrent hva som skal skje i Hedda Gabler eller i Beethovens femte symfoni, og samtidig ikke eksakt hvordan det vil folde seg ut foran oss.

03.08.38 har også en slik kronologisk uvisshet i tillegg til den forutbestemte. For selv om publikum vet «hva som skal skje», vet vi jo første gang vi ser en ny forestilling, ikke hvordan. Jeg husker for eksempel ennå øyeblikket da jeg innså hva bunkene av papir som ble revet i småbiter og brukt til å bygge Utøya-modellen, sannsynligvis var for noe. Litt senere zoomet videostrømmen inn på dem og eksponerte igjen noe som i selve rommet var usynlig.

Når jeg ser videostrømmen fra Bergen i opptak, vet jeg med andre ord mye mer om svaret på hvordan, enn da jeg gikk inn på Vega scene. Det første som slår meg, er hvor upålitelig hukommelsen min er. Jeg har glemt en haug med detaljer, radioklipp og sceniske situasjoner som er fine å bli minnet på gjennom et videoopptak. Motsatt er det også situasjoner jeg mener å huske og ikke finner, som kameravinkelen kanskje skjuler eller som ikke finnes i versjon 2.

Også videoen veksler mellom scenografiens og aktørenes skala og avslører dermed seg selv som mediert. Også på nett kan jeg se illusjonen bli bygget, jeg ser vifting med lommelykt foran et filter og at det på lerretet blir en troverdig versjon av terroristens utsikt gjennom frontruta. Denne dialektikken mellom noe transparent og mediert var likevel vanskeligere å fange ordentlig opp da jeg kun så videostrømmen på internett.

Det rareste med å se opptaket av versjon 2 var imidlertid hvor fort det ble et paradoks å vite at jeg så et opptak. Man skulle ikke tro det hadde mye å si, for pikslene som treffer øynene mine, er om ikke de samme, så identiske med da videoen ble sendt live. Det er vel heller ikke meningen å bingewatche versjoner av denne forestillingen slik jeg av nysgjerrighet har gjort (jeg så også deler av en live videostrøm fra en annen visning på Vega), og jeg er nok over gjennomsnittet interessert i det levende. Men å vite at samtidigheten med et levende teaterrom manglet, gjorde at jeg måtte disiplinere meg for å se hele strømmen og ikke helt klarte det.

Til tross for at det er akkurat dette forestillingen handler om: hvordan vi kan sitte i hver våre teaterrom, radiostudioer og digitale ekkokamre, bygge narrativer og bomber og bli radikalisert før noen andre fanger opp sammenhengen. Å se fortellingen i opptak gjorde spillet mellom nåtid og fortid, det synlige og det usynlige, mye mindre akutt. Men med levende underlag stikker 03:08:38 Tilstander av unntak dypt, fordi den lar oss erfare det ugjennomsiktige så klart.

 

«03:03:38 Tilstander av unntak» Av Tore Vagn Lid (Versjon #2)

Audiovisuelt konsept og regi: Tore Vagn Lid
Scenografi: Øystein Nesehim / Tore Vagn Lid
Kamerateam: Anders Elsruud Hultgreen / Øystein Nesheim / Tor Christian F. Bleikli
Tegnere: Øystein Nesheim, Arvid Pettersen, Fredrik Rysjedal
Komponister: Tore Vagn Lid / Terje Isungset

Arrangør av Franz Schuberts: «Strykekvartett Døden & Jomfruen» No.14 / Strykekvintett D 956) Tore Vagn Lid
Teknikk/Teknisk avvikling: Mathias Grønsdahl
Lyddesing: Tore Vagn Lid/ Morten Skage / Mathias Grønsdahl
Musikere:
Terje Isungset, Per Jørgensen, Tore Vagn Lid, Morten Skage
Korister:
Idar Aaserud Løvlid, Hilde Annine Hasselberg, Rolf J Stewart, Ingvill Espedal, Tora Kristiane Finne, Karl Reksten, Alexander Fiske Fosse, Erling Hannaas, Daniela Iancu Johannessen.
Research:
Øystein Nesheim, Tor Christian Bleikli, Tore Vagn Lid

Research-team Trondheim:
Forskergruppen Kontrollrommet (NTNU) ved Petter Grytten Almklov, Jens Røyrvik, Barbro Rønning, Haakon Fyhn, Kristin Halvorsen m.fl.

Research-team Tyskland (internasjonale sendinger):
Saija Kontio, Anna Neudert, Agnes Fink, Maíra Wiener, Ching Wen Peng, Julia Forgacs, Insa Peters, Xiaofen Wang, Alexandra Finder, Julia Salzmann, Ivana Mitric, Dennis Hoss, Helene Röhnsch, Ozi Ozar, Anja Schneidereit, Angelina Stross, Fabian Mauderer, Anne-Laure Thumerel.

Produsert av Transiteatret-Bergen i samarbeid med:
Det Vestnorske Teatret , Wrap Arts Centre, Dramatikkens hus, Festspillene i Nord-Norge, Institutt for medievitenskap W. Goethe Universitet, (Frankfurt a.M.),og Vega Scene.
Prodsent: Transiteatret-Bergen ved Tor Christian Bleikli
Informasjonsansvarlig: Ingvild Bræin
Inspisient: Kikkis Holmaas
Støtta av Norsk kulturråd, Fond for lyd og bilde, Hordaland fylkeskommune, Bergen kommune.

Publisert på Scenekunst.no 21.4.20

No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s