Gå til innhold

Vinterreise i et tomt rom

08/02/2021

Yngve Søberg sang Winterreise med personlighet og hadde fortjent bedre komp.

Franz Schuberts sangsyklus Winterreise fra 1827 er på mange måter en treffende programmering i disse tider. Det er beinkaldt ute, ekte is flyter rundt operamarmoren, samfunnet er stengt ned og vi slåss mot usynlige virus. Schubert ventet selv på å dø da han skrev denne musikken til Wilhelm Müllers dikt, der en bitter og fortvilet forteller vandrer rundt i snøen og prøver å komme over tapt kjærlighet.

I unntakstilstanden har Operaen laget en serie strømmekonserter kalt Store stemmer. Winterreise sunget av husets egen baryton Yngve Søberg er den tredje i rekken, og vi var noen få som fikk lytte på Hovedscenen under sending.

Operaen kaller Winterreise «tidenes mest kjente sangsyklus». Det avhenger av øynene som ser, men i den vestlige verden går antall innspillinger av disse sangene mot uendelig, og hver minste prikk i notene blir stadig snudd i jakten på mer sublime tolkninger. Denne kanoniseringen er et fascinerende eksempel på hvor strengt plateindustrien, der man i prinsippet kan flikke uendelig på detaljer, regulerer levende framføringer av musikk. Fallhøyden for sangere som legger ut på veien som i første lied er «innhyllet i sne», kan tenkes som håpløst stor.

Men innspillingenes konkurranse om bittesmå nyanser av masseprodusert inderlighet er også noe man kan bli litt lei av som lytter. Og det finnes andre takes. Det ligger en ikke så liten revolusjon i den bosniske sopranen Nataša Mirkovic-De Ros slanke versjon fra 2003 på labelen Raumklang, der hun kaster ut både pianoet og den mannlige fortelleren og i stedet får følge på vinterreisen av en lire, et østerriksk tradisjonsinstrument som Der Leiermann kanskje trakterer i syklusens siste lied. Her hjemme står komponist og forfatter Eivind Buene bak prosjektet Schubert Lounge, der han synger egne versjoner av Schubert-lieder og akkompagnerer seg selv på Fender Rhodes.

For personlighet er mer interessant enn industrialisert perfeksjon. Og det var mye personlighet i Yngve Søbergs tolkning i Operaen søndag – han sang Winterreise på en måte som framstod som hans, og med en fin frihet som sydde sammen lieder og opera som sjangre. De to er i utgangspunktet forskjellige fag, få sangere gjør begge deler jevnlig.

I scenisk opera har Søberg en egen evne til å ta rommet ved å bremse umerkelig ned og få et stort orkester til å lytte, vente og følge. På søndag tok det noen sanger før den autoriteten dukket opp. Men i Der Lindenbaum opplevde jeg at han tok kommandoen, at det vokste til noe mer enn en god gjennomgang – og det er bra gjort i en så utspilt låt.

En utfordring i musikk som dette er å få alle gjentakelsene som nødvendigvis kommer på grunn av tekstens rim og rytme, til å bli variasjoner i stedet for repetisjoner. Både på setningsnivå og i vekslingen mellom strofer klarer Søberg ofte å åpne nye og uventede rom ved hjelp av klare nyanser i stemning og stemmekvalitet. Det skjedde for eksempel i Frühlingstraum, der teksten har takknemlige kontraster mellom blomster og kulde. Også i seigere og mørkere satser som Letzte Hoffnung og Stürmische Morgen kom Søbergs følelse for lange linjer og dramatisk troverdighet godt fram.

Konserten ble markedsført med et sitat fra en panegyrisk anmeldelse av da Søberg sang Winterreise på en festival med Christian Ihle Hadland ved pianoet. Sistnevnte kan tweake et flygel så man glemmer hvor tungt og kantete instrumentet fysisk er, og samme Hadland var pianist på de to konsertene med Store stemmer i desember og januar. Vi er i lockdown, og det kan være en helt praktisk grunn til at han ikke også spilte den tredje.

For jeg skulle gjerne hørt Søbergs klangarbeid enda bedre. Inne i salen skjedde det litt for ofte at pianoet overdøvet detaljene i stemmen hans. Kanskje ble det justert i miksen på vei ut til internett, men i et intervju på Operaens nettsider forklarer pianist John Lidal forskjellen på en konsertpianist og hans egen rolle som akkompagnatør og coach. Det er en ærlig sak, men jeg må være like ærlig og si at jeg savnet en mer dynamisk og artikulert klaverstemme – først og fremst fordi sangeren hadde fortjent det. Klaveret var nettopp støttende, men det stod veldig lite på spill der. Som – jeg tror det var i Irrlicht, på et sted Schubert har tøflet rundt i tett, grått mellomregister i en evighet, men så faktisk kaster ut et lite lys noen oktaver høyere: da er det ikke kjempeviktig å holde tempo, da har jeg lyst til at det lyset løftes fram og ut.

Men det var også fine eksempler på samspill mellom pianist og sanger der musikken i piano er mer åpen, som i Der Wegweiser og den avsluttende Der Leiermann. Og konteksten er på mange måter umulig: Winterreise er kammermusikk, skrevet for å bli framført i en wienersk stue, ikke foran kamera i et stort, tomt skall. Det er underlig å lytte i tom sal, og det må være like merkelig å synge og spille ut i den fra scenen.

Det er bra og viktig at Operaen produserer noe for de offentlige pengene sine mens vi venter på Godot. Jeg hadde etterlyst det hvis ikke. Man får bare lyst til å takke alle medvirkende for at de prøver, jobber, orker. Men jeg gleder meg til den vinterreisen vi alle er inne i, en eller annen gang tar slutt.

HILD BORCHGREVINK

Terning 4

Den Norske Opera og Ballett

Store stemmer

Franz Schubert: Winterreise (1827)

Tekst: Wilhelm Müller (1824)

Yngve Søberg, baryton

John Lidal, klaver

Publisert i Dagsavisen 8.2.21

No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s