Gå til innhold

Alvor og hagenisser. Om Bayreuther Festspiele 2013 i Klassisk Musikkmagasin

11/09/2013

Etter tre kvelder på sete 25, rad 28 i Festspielhaus i Bayreuth i året det er 200 år siden Richard Wagners fødsel, er det tre ting som har brent seg fast. Det ene er forspillet til Tannhäuser. Det andre er Hans Ehrenfels’ versjon av Lohengrin. Begge var musikalske opplevelser som sitter i kroppen i flere uker. Jeg kommer til dem.

Men først må noe sies om det tredje: kollisjonen mellom en ubrutt historie og et usentimentalt og direkte oppgjør med den. Forstyrret av et par verdenskriger har det vært festspill på den grønne høyden nord for Bayreuth siden 1876, da kong Ludwig II bidro med de siste midlene til å bygge scenen. Foran huset virker tiden tilbake til ham og hans etterfølgere kort. I hagen står store byster av Wagner og hans kone Cosima, festspillenes strateg og overhode gjennom mer enn 20 år. Begge er laget av Arno Breker, Hitlers yndlingsbilledhugger, i samme stil som han gjengav det tredje rikes menn, idealisert i rene linjer og glatte overflater. Richard er laget så sent som i 1986.

Rundt komponistens hode har festspillene i år satt opp en utstilling om jødiske musikere med tilknytning til festivalen. Bilde og biografi står på tettskrevne plansjer. De seks aller nærmest herr Richard døde i konsentrasjonsleir. Midt i siktlinjen til steinhodet står en plansje som minner om essayet «Jødedommen i musikken» (1850), der Wagner «fremstilte jøder som ‘fremmede’ i det tyske, uten evne til å forstå kultur eller skape sin egen kunst».

Rett bak disse sylskarpe tekstene som med nesten kjølig objektivitet sammenstiller unge fiolinister som ble gasset ihjel med hvordan hele Wagnerklanen meldte seg inn i det antisemittiske Alldeutschen Verbandes etter første verdenskrig, snubler vi, publikum, rundt på gresset med telefonene våre og tar bilde av de mange små halvmeterhøye Wagner-figurene i sterke farger som kunstner Ottmar Hörl har strødd utover hele parken. Kontrast blir nesten et for svakt ord.

Hörls installasjon heter «Wagner dirigiert Bayreuth». For å få et brukbart bilde av en dirigerende hagenisse-Wagner må du ned på kne, noe som er trøblete gitt festivalens kleskode. Installasjonen en god kommentar, både til dirigentrollen, festspillsirkuset og i hvordan den aktiviserer publikum. Antallet figurer sier også noe om hvordan mannen har taket på oss likevel. Wagner er overalt. Han sitter i helfigur på cafeer, han er malt på fortauet og gjengitt på kart, menyer og hoteller er oppkalt etter rollefigurer. Hörls hagenisser forfølger også det kommersielle inn til beinet: om du vil, kan du bestille en over internett. Samtidig er det tydelig at noen har kontroll på souvenirparken. En kiosk ved siden av Festspielhaus selger bøker, partiturer og musikk. Ingen nøkkelringer eller T-skjorter.

I år er det teatersjefen for Volksbühne i Berlin, Frank Castorf, samme mann som har tatt den norske teatergruppen Vinge/Müller/Reinholdtsen under sine vinger, som har regi på Nibelungenringen. Ved siden av Ringen går tre enkeltoperaer med hver sin regissør, Tannhäuser, Lohengrin og Der Fliegende Hollender, som alle står på mitt program.

Ingen av de tre er nye oppsetninger. Regissør Sebastian Baumgarten må altså ha hatt en idé om hva som ventet ham da han skulle ta applaus etter årets Tannhäuser-premiere, som er den første forestillingen jeg ser. Et fullt, festkledd Festspielhaus buet. Høyt og lenge.

Samme reaksjon kom etter Castorfs Ring, i følge Welt am Sonntag. 4. august trykket avisen to kritikker av Ringen. Den ene (Manuel Brug) gleder seg over en Ring som «endelig sier oss noe». Den andre (Lukas Wiedelmann) konstaterer tørt at å gjøre narr av nøkkelscener er betydelig enklere enn å skape ny betydning i dem. Sammenstillingen er et stjerneeksempel på tysk kritikktradisjon, men fanger også inn et reelt kunstnerisk skjæringspunkt på dagens teaterscener. I Bayreuth har de en egen internettside der medarbeidere hver dag svarer på alle spørsmålene publikum har til de ulike regiene. Hvorfor har koret i Lohengrin rottekostymer? Hvorfor forsvinner Elisabeth i Tannhäuser inn i en stor tank merket «biogas»?

Hvis man forsøker å forstå hva Castorf og Baumgarten har fore, er det interessant at begge vender seg til parodien. For Tannhaüser er det ikke helt bortreist, siden Wagners behandling av sangerkrigene seg selv er en slags karikatur, og Tannhäuser kan sees som en tabubryter. Men det betyr ikke at bruddet enkelt kan gjentas.

– Det er nok vanskelig å følge for mange, men jeg har prøvd å notere så mye som mulig, sier dramaturgen i programheftet til Tannhäuser. Det har en tettskrevet utbrettside med alle oversettelser man kan tenke seg av Tannhausers univers. På toppen av guder og mennesker, ånd og kropp, myte og historie, individ og samfunn, slenger teamet (blant mye annet) på yin og yang, 1968, filosofen Žižek, metalbandet Rammstein og en gravid Venus som føder i sluttscenen.

Scenografien utgjør en slags fabrikk, og samtidig kanskje innsiden av en kropp. Men før kroppsmaskinen setter i gang, spiller orkesteret forspillet for tom scene. Fra et musikalsk ståsted blir man umiddelbart fan. Under dirigent Axel Kober spiller musikerne seigt insisterende og annerledes enn de to neste kveldene. I og med at regien var så overfylt, stod dette forspillet enda sterkere fram som musikalsk opplevelse.

Tannhäuser tar seks timer og holder det gående også i pausene. Om man vil, kan man sitte inne og se kormedlemmer virre rundt og tullesynge salmer fra tyske salmebøker, i en teatral utfordring av pausen som etterhvert selv er konvensjon. Men Bayern i august er kokvarmt, og jeg takket stille for pausers helt funksjonelle dimensjon.
På bakveggen surrer fine, røntgenbildeaktige filmer av lunger som puster og munner som drikker og etterhvert av et egg som befruktes. Det trekker opp en skjør og poetisk sammenheng mellom kropp og kosmos, befruktning og skapelse. Sangerprestasjonene er sterke. Men utenpå pakkes innfall på innfall. For eksempel spreller folk rundt på scenen i tegneserieaktige sædcelledrakter.

Noe av det samme skjer i Ringen, skal vi tro Welt am Sonntag. – Castorf mistror dramaet, skriver Weidelmann. – Ingenting henger sammen. Manuel Brug på sin side liker å bli tvunget til å forholde seg aktivt til scenebildet og leter fram flere steder der Castorf er tro mot underlaget med en personlig vri.

For Baumgarten og Castorf er det ikke lenger mulig å lage enhetlige, gjennomarbeidede tolkninger. Dette er teater i informasjonssamfunnets æra for et publikum som er vant til å bli oversvømt av simultane videoer og klikke sin personlige vei gjennom dem like naturlig som de puster. En side av dette er frigjørende. Den forsvarer retten til å leke, til å tenke fritt, til å ikke være så himla flink, til ikke å ta kanon, historie og Wagner så alvorlig. En mer problematisk side er mistroen til utsagnet. Hvis enhver beskjed som er så klar at vi får den med oss, må undergraves som prinsipp, kan forestillingen i ytterste konsekvens klare seg uten både Wagner og publikum.

Wiegelmann understreker at regien gjerne må gi verket motstand. – Men hvis det eneste budskapet er at vår kompliserte verden ikke lenger lar seg begripe gjennom logikk, kronologi og linearitet, er 16 timer litt mye, som han sier.

Lohengrin ble for meg den største musikalske opplevelsen. Hans Ehrensfels’ regi røper lang operafartstid, først og fremst gjennom hvordan han presist forflytter kor og solister på scenen. Scenen i seg selv er glanset hvit – elegant og mer ufarlig enn Baumgartens overfylte kroppsmaskin. Til gjengjeld blir det hvite et tydelig lerret for handlingen. Her er ingen forsøk på å forstyrre selve historien. Halvguden Lohengrin seiler inn på en svane, og mennesket Elsa vil, men greier ikke å stole på ham. Rollefigurene for det onde og det gode, Ortrud og Lohengrin, blir gripende sunget av Klaus Vogt og Petra Lang, som begge er utdannet musikere før de ble sangere. Regien arbeider fysisk med aktørene på en måte som aktivt former lyden, både i korpartier og i duetter sunget sammenflettet til én kropp.

Siste dag går teppet opp for Den flyvende hollender. Her er havet oversatt til en diger server der datakretser blinker ondsinnet gult. Muligens er det innsiden av en børs, for Dalands norske matroser er blåskjortede businessmenn. Forestillingen klarer på en mystisk måte å gjøre kapteinens forbannelser ganske lettbente. Sangerne er relativt unge, og regien gir rom til å trekke på smilebåndet både scenisk og musikalsk. Men Hollenderens svartsinn stikker dermed heller ikke så dypt, og tragedien setter ikke store spor.

Selv om musikken i Lohengrin gjør langvarig inntrykk, henger kaoset fra Tannhäuser også lenge i hukommelsen. Til tross for reaksjonene fortsetter festivalledelsen, som i dag består av Katharina Wagner og Eva Wagner-Pasquier, å invitere omstridte regissører fra samtidsteaterscenen til Bayreuth. Festspillene har ikke lenger så direkte bånd til politikk som da keiser Wilhelm kastet glans over forestillingene. Men i dagens mer liberale omgivelser har de en tydelig kunstnerisk strategi for å unngå å bli et museum. Denne viljen til å bringe Wagners verk i kontakt med samtiden, og dermed også tvinge frem en samtale mellom teater og opera som form, er tiltalende og viktig.

Tilbake på hotellet leser jeg på et hakkete nett at Houston S. Chamberlain, briten som forfattet et av standardverkene i nyere tids raseteori før han ble Cosimas sjefsideolog og etter hvert svigersønn, var æresborger av Bayreuth – til 1988. Baumgartens Tannhaüser og Castorfs Ring representerer en protest og en frihet som aktivt motarbeider Chamberlains og lignende ideer. Men når det er sagt, har Weidelmann også rett i hvis kaoset er helt vilkårlig, peker det helt andre steder enn mot bristene og tvilen i verket, som vanligvis er begrunnelsen for å gi oss motsigelser og uklarhet.

Lek kan også være en effektiv mekanisme for glemsel. I så måte hjelper det buende publikummet oss på måter de kanskje ikke umiddelbart tenker over.

 

HILD BORCHGREVINK

Publisert i Klassisk Musikkmagasin 3/2013. Artikkel som pdf: Alvor og hagenisser (pdf)

 

TANNHÄUSER UND DER SÄNGER AUF WARTBURG

Große Romantische Oper in drei Akten

 

Musikalische Leitung Axel Kober

Inszenierung Sebastian Baumgarten

Bühnenbild Joep van Lieshout

Kostüme Nina von Mechow

Licht Franck Evin

Video Christopher Kondek

Dramaturgie Carl Hegemann

Chorleitung Eberhard Friedrich

Hermann, Landgraf von Thüringen Günther Groissböck

Tannhäuser Torsten Kerl

Wolfram von Eschenbach Michael Nagy

Walther von der Vogelweide Lothar Odinius

Biterolf Thomas Jesatko

Heinrich der Schreiber Stefan Heibach

Reinmar von Zweter Martin Snell

Elisabeth, Nichte des Landgrafen Camilla Nylund

Venus Michelle Breedt

Ein junger Hirt Katja Stuber

 

 

LOHENGRIN

Romantische Oper in drei Akten

 

Musikalische Leitung Andris Nelsons

Inszenierung Hans Neuenfels

Bühnenbild / Kostüme Reinhard von der Thannen

Licht Franck Evin

Video Björn Verloh

Dramaturgie Henry Arnold

Chorleitung Eberhard Friedrich

Heinrich der Vogler Wilhelm Schwinghammer

Lohengrin Klaus Florian Vogt

Elsa von Brabant Annette Dasch

Friedrich von Telramund Thomas J. Mayer

Ortrud Petra Lang

Der Heerrufer des Königs Samuel Youn

1. Edler Stefan Heibach

2. Edler Willem Van der Heyden

3. Edler Rainer Zaun

4. Edler Christian Tschelebiew

 

DER FLIEGENDE HOLLÄNDER

 

Romantische Oper in drei Aufzügen

Musikalische Leitung Christian Thielemann

Inszenierung Jan Philipp Gloger

Bühnenbild Christof Hetzer

Kostüme Karin Jud

Licht Urs Schönebaum

Video Martin Eidenberger

Dramaturgie Sophie Becker

Chorleitung Eberhard Friedrich

Daland Franz-Josef Selig

Senta Ricarda Merbeth

Erik Tomislav Muzek

Mary Christa Mayer

Der Steuermann Benjamin Bruns

Der Holländer Samuel Youn

 

Alle forestillinger:

 

Orchester der Bayreuther Festspiele

Chor der Bayreuther Festspiele

Statisterie der Bayreuther Festspiele

 

 

WAGNER DIRIGIERT BAYREUTH, 2013

 

Ottmar Hörl, installasjon
http://www.ottmarhoerl.de/

 

VERSTUMMTE STIMMEN

 

Die Bayreuther Festspiele und die «Juden» 1876 bis 1945

Eine Ausstellung von Hannes Heer, Jürgen Kestling und Peter Schmidt

http://www.verstummtestimmen.de

 

No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s